Det følgende er et forord jeg
skrev til antologien Absolutt Arntzen - 40 år med humor og alvor (De
norske Bokklubbene, 1999). Humor
er en av de mest fascinerende litterære sjangere i verden. Hva fungerer, hva
fungerer ikke? Er det innhold eller timing, eller blandingen av de to som gjør
susen? Da jeg fikk tilbudet fra Den norske Bokklubben om å redigere og skrive
forord til en samling av Arthur Arntzen-stykker var det bare å slå til.
En alminnelig dyster nordlendings bekjennelser
Jeg
har aldri fått plass til humor i romanene og novellene mine. Jeg tror ikke det
betyr at jeg mangler humor; jeg både ler av andres humor, og kan selv (tror
jeg) være morsom i tryggere omgivelser enn en roman utgjør. Mest av alt
skyldes det nok respekt for humor som sjanger, humor som virkemiddel, og ikke
minst humorens nødvendige iboende alvor.
Jeg har strenge krav til humor. Det deler jeg antagelig med
det meste av Norges befolkning, skjønt alle har ikke akkurat de samme strenge
kravene. Norge er et land fullt av humorister og komikere, et land med en lang
og tung humor-tradisjon. Bare i min oppvekst var jeg omgitt av Oluf og
Wesensteen, Børrezen og Paus og Aukrust. Og på TV var en lørdagskveld uten
humor hakket verre enn majestetsfornærmelse og gudsbespottelse. Norge har lenge
vært breddfullt av humorister og komikere, og noen få av dem har vært utsatt
for tidens tann og kommet ganske helskinnet unna. I fremste rekke blant disse står
Arthur Arntzen.
Hvert år feirer min
fødeby Narvik sin brokete og ganske enestående opprinnelse som rallarby og
gruve-filialby med en Vinterfestuke. I min oppvekst var en av de faste
ingrediensene i denne uken en forestilling kalt Presseshowet. Det må ha vært
en gang rundt 1967/68 at jeg for første gang så Arthur Arntzen fremstille
Oluf, iført de etter hvert så velkjente vadmelsbuksene og vesten, laddene og
skinnlua, med et gemyttlig brautende kroppsspråk og en snustannet gapskratt som
savnet sidestykke. Ikke husker jeg hvor mye jeg oppfattet og hvor mye jeg skjønte,
men skikkelsen gjorde uutslettelig inntrykk. Og har levd med meg siden.
Omtrent på den tiden, kanskje litt før og kanskje litt
senere, gjorde Oluf-bøkene sitt inntog under juletreet, først til andre i
familien, senere til meg selv.
Det kan ikke ha vært mye senere at faren min (eller farsan,
som det jo heter i det forholdsvis riksmålsorienterte, men sterkt
svorsk-infiserte Narvik) og jeg passerte Arthur Arntzen på gata i Narvik, og
jeg sa til ham at «der går Oluf!» Farsan reagerte merkelig (syntes jeg da)
sterkt på dette, og korrigerte meg: Nei, der går Arthur Arntzen! Farsan skulle
ikke ha noen sammenblanding mellom karakterskikkelsen Oluf og mennesket Arthur
Arntzen. Han var, i likhet med Arntzen, pressemann og fotballentusiast, og hadde
stor respekt for såvel journalisten som fotballentusiasten Arthur Arntzen. Han
forklarte meg omhyggelig forskjellen på Arntzen og Oluf med det faktum at Oluf
var en søkklat fyllebøtte, mens Arntzen var en meget driftig avholdsmann.
Vokste man opp i Nord-Norge på den tiden, var det umulig å
forholde seg likegyldig til såvel Oluf som den etter hvert noe mindre kjente
Arturo og den stadig mer og mer kjente Arthur Arntzen, og antagelig like umulig
ikke å bli påvirket av en eller flere av dem på ett eller annet vis. Og –
selv om sånt er vanskelig å etterspore i en selv – må Arthur Arntzen ha
virket dannende på min sans for humor.
Antagelig – eller
kanskje heller sannsynligvis – har han virket dannende på hvilke krav jeg
setter til humor. For det finnes flere slag humor. Vi ler ikke av det samme, og
i hvert fall ikke på samme måte. Det finnes flere skoler eller tradisjoner.
Eller for å bruke et bedre ord: Det finnes flere humor-slekter.
Oluf er for eksempel en rettlinjet ætling av Jeppe paa
Bierget. Det er en stor slekt, denne slekten av søkklate og tildels kraftig
berusede menn som det står en rasende kvinne bak. Fiinbeck og Fia er bare ett
eksempel på fjerne og utenlandske ett-eller-annet-menninger. Men Oluf er ingen
tegneserie fremført i rampelys, heller ingen folkelig buskis-situasjonskomedie
med enkel scenografi. Når man lytter nøye til Oluf, og ikke minst når man
leser Oluf-historiene, går det opp for en at Arntzen slett ikke er en forteller
av anekdoter i folkets muntlig-realistiske form. Det er en langt mer litterær
form Arntzen benytter seg av. Han ekvilibrerer uhyre elegant mellom
undergravende understatement, kløktig utpønskede ordspill og nesten groteske
overdrivelser. Arntzen i Olufs skikkelse er slett ingen gjen-forteller, men så
absolutt forfatter.
I høy grad avslører Oluf også journalisten i sin
opphavsmann. Journalisten Arntzen bærer hovedansvaret for at Oluf klarte å
skape seg en karriere utenfor lønnkammerets private og skjebnetunge
virkelighet. På et vis vokste han ut av sin opprinnelige slekt og inn i en ny,
nemlig rikskommentatorenes fornemme familie. Oluf begynte å kommentere nymotens
påfunn, medias, børsens og kongehusets gjøren og laden, politikkens
uransakelige veier og en hel rekke andre nasjonale fenomener. For ikke å snakke
om hvor mange rammende kommentarer han hadde til sine egne landsdelsmenns og
-kvinners særtrekk.
I det hele tatt
demonstrerer Oluf tydelig hvor rikholdig Arthur Arntzens repertoire er. Men i
det lange løp ble selv Oluf for begrenset et instrument. Arntzen hadde enda
flere strenger å spille på, og begynte å gå andre veier, skjønt de krysset
Olufs med jevne mellomrom.
Arntzen oppsøkte en annen slekt, den som består av de
skarpsynte og humoristiske folkeminnegranskere, eller kanskje heller
folkesjelegranskere, hvor en Peter Wessel Zappfe med sitt Vett og uvett er blant
de mest prominente medlemmer. Med boka Æ lyg ikkje begynte han i 1986 å
kartlegge og nedtegne Nord-Norge og nordlendingene på en helt annerledes måte
enn han hadde legemliggjort landsdelen med Oluf.
Det er i høy grad en alternativ nordnorsk kulturhistorie han
legger frem i disse bøkene. Her blir forskrudd bosetningsplanlegging, lyrisk såvel
som panegyrisk bannskap, kjønnslivets mangfoldige gleder og like uunngåelige
som ymse konsekvenser, en klippefast tro og overtro tilpasset vær-vind-og-føreforhold,
og mye mer, alt sammen beskrevet med journalistens presise spørretrang og
universal-formidlerens ravende gjenfortellerkåtskap. Men ikke minst er også
disse bøkene gjennomsyret av humoristens skrå vinkel — legg for eksempel
merke til den like kortfattede som skeive okkupasjonshistorien i «Den
livsviktige krangeln».
Men selv dette, i
kombinasjon med Oluf, ga ikke nok rom for Arntzen å manøvrere i. Egentlig
kunne det vel bare gå én vei: Han måtte til slutt oppsøke den siste mulige
slekten, nemlig sin egen, og til sist bare seg selv, slik han gjorde i
memoarboken – skulle man si minneboken? – Småkarer under frostmåne,
skrevet sammen med Arvid Hanssen, og i Og langsomt kom lyset.
Tilsammen er Arthur Arntzens produksjon ikke bare stor, men
minst like bred, og det er først når man ser den i helhet at det går opp for
en hvor mange strengesett han har å spille på. Oluf har fått utdelt ett av
dem, og spiller med stor variasjonsevne. Folkeminne- og folkesjelegranskeren
Arthur Arntzen spiller på et annet sett. Men det er først memoarskribenten
Arntzen som avslører og blottstiller at de alle stammer fra det samme
instrumentet.
Humor er i seg selv en eksistensiell nødvendighet, men ikke
enhver form for humor er det. Humor på sitt beste og mest livsnødvendige er
ment å målbære noe mer enn bare vitsen i seg selv, ment å utløse noe mer
enn bare den umiddelbare latteren. Den er, som leseren av denne boken vil forstå,
et vern mot både makter og overmakter, et forsvar mot indre og ytre demoner, og
en betingelse for å overleve. Og når Arntzen selv sier at «humor lyser best
mot en mørk bakgrunn» viser han tydelig hvilken storfamilie av humorister han
tilhører.
Det finnes to slike storfamilier: Det er de distanserte
ironikerne og de sanne klovnene. Ironikerne ønsker å få publikum til å le av
noen andre. De hever seg over sitt publikum og henger ut en annen; det er en
farlig form for humor som lett kan misbrukes. Klovnene, derimot, er de som ønsker
å få folk til å le av seg selv. Og de virkelig store klovnene vet at de er først
blant likemenn, at de må være den første som blir hengt ut, den første som
ler av seg selv, og den første til å gråte.
Når Arthur Arntzen går på scenen eller inn i rampelyset, i
en eller annen skikkelse og en eller annen form, for å hylle Nord-Norge og
nordlendinger, er det ikke utelukkende – ikke en gang først og fremst – søringer
eller bergensere, statsmakt eller media, han drar ned buksa på og blottstiller.
Tvert om, det er nordlendingene selv, og med den innfødte og inngrodde
nordlending Arthur Arntzen som det aller første offer for spissfindig klarsyn
og treffende karakteristikk. Han er ikke ironiker, men selv-ironiker. I humorens
innfløkte verden går det en hårfin grense mellom den ondsinnede uthenging og
den kjærlige avkledning, og Arthur Arntzen kjenner den grensen som få.
Arntzen tilhører
storfamilien av humorister med integritet. Derfor er han så god, derfor er han
så bestandig. Jeg håper at dette utvalget har klart å fange opp både det
brede mangfoldet, den stringente integriteten og det underliggende alvoret som
skaper selve bestandigheten i Arntzens produksjon. Le vel!