Om Kjell Askildsen

Mange har spurt om hvorfor jeg har skrevet så mye om Kjell Askildsen. De fleste later til å tro at det er fordi jeg er svært påvirket av ham, men det er jeg ikke.
    For det første leste jeg ham altfor sent til at han kunne hatt noen påvirkning på de få novellene jeg skrev, og for det andre er vi så ytterst forskjellige som forfattere; jeg befatter meg på et vis alltid med dramatiske situasjoner, han med hverdagslige og stort sett høyst udramatiske. Jeg lar meg nok fascinere av ham mest fordi han har så utrolig god kontroll over de litterære virkemidlene. Det følgende er forordet jeg skrev til ”Alt som før”, Den norske Bokklubbens utgave av hans beste noveller (og en kort roman, "Omgivelser") som like gjerne kunne vært kalt novelle). Det var det siste jeg skrev om Askildsen, og kommer nok til å bli det siste. Da jeg redigerte festskriftet til ham, sammen med Oktober-redaktør Anne Gjeitanger, fant jeg ikke mer å si. ”Alt forandrer seg...” var sluttstreken; sånn er det bare noen ganger.

Alt forandrer seg, alt forblir som før
 

I.

I sin festtale til Kjell Askildsen på hans 60-årsdag sa Dag Solstad: ”Den som reflekterer over Kjell Askildsens forfatterskap vil før eller senere havne i den erkjennelse at det forutsetter en opplyst almenhet som publikum... F.eks. er det vanskelig å kalle Kjell Askildsen en folkelig forfatter, sjøl om man innser at den vanlige mann og kvinne kan lese ham med stort utbytte. På samme måte virker det søkt å kalle ham en intellektuell forfatter... Han er både folkelig og intellektuell, på en måte, men samtidig virker det helt utilstrekkelig, ja direkte feil å karakterisere ham som det. Men bringes den opplyste almenheten inn i bildet, faller brikkene på plass enkelt og naturlig.”
   Den opplyste almenhet. Begrepet har gått ut av alminnelig sirkulasjon. Men det er nok riktig at det fortsatt finnes en slik.  Solstad har utvilsomt rett i at det eksisterer en stor, ganske usynliggjort gruppe mennesker som vanligvis kamuflerer seg (for å holde seg til Solstads eget begrepsapparat) som ”bokormer” og ”lesehester”, men som like gjerne fortsatt kunne kalles Den opplyste almenhet.
   I et intervju med Alf van der Hagen sa Kjell Askildsen: ”Jeg retter meg nok helt bevisst mot den lesevante leseren. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre tingene vanskelige, og bruker da heller ingen fremmedord eller lignende. Men jeg er klar over at du ikke kommer rett fra Margit Sandemo til meg. Jeg skriver primært for folk som har lest en del.”
   ”Folk som har lest en del.” ”Den opplyste almenhet.” Det er utvilsomt samme gruppe mennesker Solstad og Askildsen snakker om.
   Kjell Askildsen har ganske ufortjent fått et ry for å være en såkalt ”smal” forfatter. Dette er et begrep som kan brukes både honorerende og nedsettende, skjønt ordets betydning forblir det samme: Det assosieres som regel med ord som ”vanskelig”, ”utilgjengelig”, ”eksklusiv” - altså alt som er lite folkelig, lite leservennlig og lite salgbart.
   Men Kjell Askildsen er ikke ”smal” - derimot er han en kresen forfatter. Hans litterære virkemidler er kresne, hans produksjonstakt er kresent lav, hans selvkritiske nivå er kresent høyt - og han skriver primært for folk som har lest en del: For den opplyste almenhet, den lesevante og, ja, kresne leser.

II.

Kjell Askildsen debuterte i 1953. Det er 41 år siden. Det er ikke mye han har skrevet på denne tiden: Bare ti bøker, ikke medregnet antologien "En plutselig frigjørende tanke". Bare omtrent tusen sider. Bare 25 sider i året.
   I volum er det en beskjeden produksjon, og den har blitt til i en fascinerende rytme: Korte, produktive faser og lange pauser. Tre bøker på fem år, ni års pause - to bøker på tre år, fem års pause - to bøker med to års mellomrom, seks års stillhet - to bøker i påfølgende år, så nye åtte år med taushet før hans til nå siste bok.
     Askildsen har selv sagt at den klassiske russiske litteraturen var hans første store leseropplevelse. Men da han debuterte hadde han nylig oppdaget den moderne amerikanske skrivestilen som Hemingway er den fremste eksponenten for: Knapp, nøktern, registrerende, ofte kalt “hardkokt”. I debutsamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" (1953) finner man tydelige spor av den Hemingway´ske ”isfjell-teknikken”, hvor det står mer mellom linjene enn på dem.
   For nåtidens leser av novellen ”Heretter følger jeg deg helt hjem” må det virke oppsiktsvekkende og ganske absurd at den vakte et oppstuss på sørlandet som skulle finne en nasjonal parallell i Mykle-saken noen år senere. Boken ble både sensurert av ivrige bibliotekarer og fordømt i pressen, og Askildsens far - lensmann, frikirkegjenger og aktiv i misjonsvirksomheten - brente selv boken.
   Men dette var typisk for femtitallet, da hukommelsen om krigens lidelser ikke lenger kunne virke som lim i samfunnsstrukturen, og den begynte å slå sprekker. I litteraturen var femtitallet den sinte unge mannens, fremmedgjøringens, den våknende erotikkens og den eksistensielle ledes tid. Man finner det ikke bare i tittelnovellen, men også - kanskje enda mer utpreget - i ”Innbruddet”.
   Både ånden og den konsise, enkle stilen finner man også - stilen i mer tillempet form - i Askildsens to femtitalls-romaner. "Herr Leonard Leonard" (1955) er en klassisk fremmedgjørings-fortelling, formet som en monolog rettet fra en drapsmann til en dommer - et fortellerteknisk håndgrep man kjenner igjen fra Horace McCoys "De skyter jo hester, ikke sant" og Albert Camus´ "Den fremmede".
   "Davids bror" (1957) er en oppvekstroman, en fortelling om tenårige Frans oppdagelse av erotikken, autoritetenes makt og døden. Boken har klare utenlandske paralleller i J.D.Salingers "Hver tar sin, så får vi andre ingen" og Leif Panduros "Kyss meg i tradisjonene". I Norge leses begge Askildsens femtitallsromaner best opp mot Mykles bøker om Ask Burlefot og Axel Jensens "Line".
   Etter "Davids bror" kommer den første pausen. Når Askildsen kommer tilbake i 1966 med novellesamlingen "Kulisser", er det den europeiske, eksperimentelle modernismens tid i Norge. Profil-gruppen debuterer og samler seg, med forfattere som Dag Solstad, Olav Angell, Liv Køltzow og Espen Haavardsholm i spissen. Det er en ny litterær generasjon som kommer i forgrunnen.
   Kjell Askildsen tilhører ikke denne generasjonen, men han er under samme påvirkning som den. I de to bøkene han utgir på sekstitallet er det ikke vanskelig å se den stilistiske linjen fra femtitallsnovellene, men samtidig har det kommet til noe annet, som bare kunne ha kommet fra den europeiske modernismen.
   Askildsen har da heller aldri nølt med å erkjenne sin gjeld til de europeiske stilfornyerne han leste i den ni år lange pausen - Alain Robbe-Grillet, Witold Gombrowicz og Claude Simon: ”De viste meg en metode som jeg syntes var spennende... Det er stoffet som gir formen, naturligvis, men hvis du har falt for en form så begynner du å tenke slik. Formen går gjennom deg, på en måte... Og når du begynner å se en ting gjennom en ny formerkjennelse, så forandrer selve tingen seg. Det er ingen ting som er nytt, men ting kan bli nye - for deg selv, mens du arbeider med stoffet - gjennom formen. Det ligger erkjennelse i form.”
   Det er i den korte romanen "Omgivelser" (1969) man klarest ser påvirkningen av denne holdningen. Spesielt ser man det i det stadig forskjøvede fortellerperspektivet og den raffinerte klippeteknikken med lange sprang i sted og tid innenfor en enkelt setning. "Omgivelser" står fortsatt som en av de største modernistiske romaner i Norge.
    Syttitallet bringer nye problemstillinger frem i lyset, og de er politiske og ikke litterære. Det er AKP-litteraturens tiår. Profil-gruppen går i oppløsning. Noen av forfatterne forblir trofaste mot det modernistiske prosjektet. Andre kommer opp med et nytt litterært program: Litteraturen i folkets og revolusjonens tjeneste. Det er den politiske, den sosialrealistiske litteraturen som skal få dominere dette tiåret - den, og AKP-forfatterne.
   Og Kjell Askildsen er en av dem - til en viss grad. Han er medlem av AKP, han demonstrerer mot Vietnamkrigen og Sovjet-imperialismen, han selger Klassekampen på gaten. Og han kommer tilbake - etter fem års pause - med bøker som er preget av det revolusjonære prosjektet. De to romanene som kommer ut i denne bølgen - "Kjære, kjære Oluf" i 1974 og "Hverdag" i 1976 - er enkle hverdags- og folkelivsskildringer fra kjønns- og klassekampens tid.
   I det ytre rommer de alle AKP-litteraturens signaler: Sterke revolusjonære helter, undertrykte kvinner på vei mot erkjennelsen,  rank politisk ungdom og svake kulturradikalere er noen av skikkelsene.
   Men det er også noe mismodig og tvilende over fortellerperspektivet i disse bøkene. Det er som om forfatteren ikke helt tror på helteskikkelsene sine, eller på at mennesket er sterkt og godt nok til å gjennomføre revolusjonen. Det er en ambivalent Kjell Askildsen som skriver disse to romanene, en forfatter med ett ben i en intellektuell revolusjonær overbevisning, og det andre fortsatt godt plassert i femtitallets grunnleggende eksistensielle skepsis til menneskets vilje og evne til å handle riktig.
    Askildsen fikk da også, som han selv har sagt, ”kjeft av de strenge AKP´erne fordi den ("Kjære, kjære Oluf") ikke var politisk nok, uten at jeg brydde meg noe om det... Jeg oppfatter ikke egentlig noen av disse to bøkene som AKP-bøker. De er som de er fordi de ble skrevet i en spesiell tid, men det er alt.”
   "Ingenting for ingenting" (1982) er Kjell Askildsens syvende bok, men faktisk bare hans tredje novellesamling.
   Gjennom tre tiår har den skiftende tidsånd påvirket ham, han har fulgt tidens ånd, selv om ”formen har gått gjennom” ham og alt han har skrevet har vært mer Kjell Askildsen enn noe annet. Det er i romanene, som "Omgivelser" og "Hverdag", at han har eksperimentert mest. Novellene har stått nærmere hverandre, på det fundamentet som er den amerikanske modernismen, med sin knappe, konsise og registrerende tone.
   Med "Ingenting for ingenting" forsvinner preget av ytre påvirkning, både litterært og politisk. Stilen i denne boken er en blanding av alt Askildsen har skrevet tidligere. Han har funnet en tone som er hans egen.
   På sett og vis peker boken tilbake mot hans egne røtter, mot debutsamlingen, fordi stilen kan minne om den nye generasjonen amerikanske novelleforfattere, spesielt Raymond Carver, som utviklet noe av den samme stillheten i tekstene. Slik sett finner han tilbake til sine amerikanske røtter. Men denne gang skjer det ikke under påvirkning fra, men parallelt med andre forfattere med de samme røtter. Nå er det også kommet til noe umiskjennelig europeisk over Askildsens noveller. Det er en blanding som gjør dem unike.
   Det mest fremtredende trekket ved det han skriver, fra og med "Ingenting for ingenting", er imidlertid utprøvingen av varierende fortellerposisjoner. I "Ingenting for ingenting" finner man en rekke innelukkede jeg-personer (tidvis kamuflert bak et tynt skall av tredje person entall) som har problemer med å kommunisere med sine nærmeste. Det er intimitetens problem som utforskes i boken, i et språk som er skreddersydd for temaet.
   I "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten" (1983), som han fikk Kritikerprisen for, kommer Askildsen med to helt nye prosjekter. Novellen ”Carl Lange” er et særsyn i hans forfatterskap, en novelle med en større porsjon ytre handling og spenningslitteraturpreg enn alt annet han har skrevet. ”Da jeg skrev ”Carl Lange” tenkte jeg på den som undergrunnslitteratur. Jeg tenkte at dette er en novelle som jeg skal skrive som den kan skrives - og allikevel komme ut - i Polen eller Tsjekkoslovakia,” har Askildsen selv sagt.
   Den andre delen av denne boken - Thomas F-syklusen - markerer begynnelsen på det man kan kalle Askildsens ”misantropiske ståsted”. Denne utprøvingen av en verdensanskuelse løper fra Thomas F-syklusen, gjennom novellen ”En plutselig frigjørende tanke” (1987) og halvveis inn i hans siste bok, "Et stort øde landskap" (1991). Det er denne misantropiske tonen som har fått kritikerne til å trekke frem Beckett som sammenligning, og de deler da også noe av anskuelsen: Som Beckett, sier Askildsen at verden er et håpløst sted å være, men tross alt kanskje ikke så håpløst at alle og enhver bør gi opp - det er bare den navnløse ”doktor” i ”En plutselig frigjørende tanke” som går til det skritt å ta livet av seg. Forøvrig holder Askildsens skikkelser ut, de ”bor og venter”, for å si det med Thomas F, og det har de til felles med Becketts skikkelser, enten de bor og venter i sandyner eller søppelkasser, at de alle venter på Godot.
   I denne antologien er det de tre siste novellene i "Et stort øde landskap" som er inkludert. Her kommer Askildsen ut med en ny fortellertone, som han selv har karakterisert som ”en mer amoralsk vinkel på fortellermåten. Skrelle bort alt som kan tyde på at du tar stilling til den ene eller den andre.” Samtidig forsvinner de misantropiske oldingene. Askildsens personer blir ikke bare mer amoralske, som han selv sier, de blir også mer anti-sosiale og følelseskalde, yngre og mer handlende, først og fremst langt farligere enn noen av hans tidligere skikkelser.

III.

"Alt som før" var Kjell Askildsens eget valg som tittel på dette nye, reviderte og utvidede utvalget. Det er en tittel som fanger essensen av hans forfatterskap i tre enkle ord.
    Kjell Askildsen kom, i intervjuet med Alf van der Hagen, med et av sine sjeldne hjertesukk. van der Hagen spurte om Askildsen er en fornyer av norsk novellekunst, og han svarte: ”Det kan jeg virkelig ikke svare på. Jeg forsøker å fornye meg sjøl. Enten du vil tro det eller ikke. Anmelderne liker å si: ”Det er godt, det er godt, det er godt, men han fornyer seg ikke.” Jeg søker å rendyrke et spor nå... Sånn jeg ser det, vet jeg at jeg er i en utvikling.”
   Det er utvikling som er nøkkelordet her. På ett vis kan man si at Askildsen alltid har skrevet om det samme. Fra debutboken til idag har han skrevet om mennesker som står i opposisjon til autoriteter og gjør opprør mot dem, enten autoritetene er av religiøs, politisk eller personlig natur. Fra 1953 til 1991 har han skrevet om mennesker som ikke finner seg til rette i verden og sin egen tilværelse. Hele tiden har han skrevet om mennesker som har problemer med å forholde seg nært til sine nærmeste, enten de befinner seg innen familien eller er ens partner. Man finner disse temaene i noveller som ”Innbruddet” fra 1953, ”Mardons natt” fra 1966, "Alt som før" fra 1982, hele Thomas F.-syklusen og ”Et stort øde landskap” fra 1991, for å nevne noen punkter, og i praktisk talt alle romanene hans.
   Askildsen har også alltid skrevet om vendepunktene, om det ene, lille, skjøre og nesten umerkelige øyeblikket da tilværelsen endrer seg, og det er dette som ”Alt som før” så krystallklart handler om: Det finnes en situasjon, og i situasjonen er det et vendepunkt, et øyeblikks stillhet da noe hender, noe forandrer seg, noe som man hverken klarer å avverge eller gripe i øyeblikket. Men kort etter - kanskje bare sekunder - når man ser tilbake på det, ser man at alt har tatt en annen vending - og at det likevel er som før, fordi mennesket er ute av stand til å forandre seg grunnleggende.
    Kanskje er det dette som har fått kritikere til å påstå at Askildsen ikke fornyer seg. Kanskje er det fordi essensen i hans forfatterskap forblir den samme.
   Men Kjell Askildsen har hele tiden vært i utvikling. I faser har han vært påvirket av det han har lest, i andre faser av den politiske dagsorden. I over ti år nå har han utforsket stadig nye fortellerposisjoner. Fra 1953 til 1991 har Kjell Askildsens forfatterskap vært i konstant utvikling, men innenfor de rammer som ligger i den doble bunnen, paradokset i novellen og formuleringen ”alt som før”.
   Den som leser novellene i denne samlingen, vil se det. Om Kjell Askildsen har fornyet norsk novellekunst, er egentlig uvesentlig. Askildsen har hele tiden fornyet seg selv, og han gjør det ennå.
   Formen går gjennom en, det ligger erkjennelse i form, og ting blir nye selv om ingen ting er nytt. Alt forandrer seg - og alt er som før. Det får være nok.

Toppen av siden