utdrag fra "Begjærets pris", 1993:
I
Robert
visste at han tok seg godt ut. Han hadde på seg en himmelblå linblazer,
koksgrå bukser, hvit skjorte og paisley-mønstret slips. Skoene var
pusset og håret nyklipt. Likevel skakket redaksjonssjefen på hodet,
smilte skjevt og sa: ”Vi har ikke noen åpninger nå. Du vet hvordan det
er for tiden. Du skulle sett annonseinntektene våre.” Han laget en
plystrelyd og illuderte en fallende bombe med tommelen. Så smilte han
fort og sa: ”Kan du ikke søke på et av sommervikariatene?”
Robert skjønte at det ikke var glemt. Han var i stand til å se
seg selv og sin nære forhistorie i et visst fugleperspektiv. Det var tre
år siden han sluttet i Arbeiderbladet, tre år siden bråket der, og han
var fullstendig klar over at hovedansvaret for den ulykkelige affæren lå
på ham, og at han hadde handlet irrasjonelt, til og med tåpelig. Han var
også klar over at det ikke hadde gått upåaktet hen i den lille
andedammen som var media-Norge. Ryktet hadde ikke brukt mange dagene på
å spre seg. Og på sett og vis var det - han kunne innrømme det - fullt
fortjent.
For en stund. Nå, tre år etter, var det kvalmende urettferdig at
det fortsatt ble husket, at det fortsatt ble holdt mot ham. Den affæren
var alt. Det var ikke mer, hverken før eller senere, og selv om
det var galt nok, så var det alt. I tre år hadde han gjort en god jobb
for Larsen Text, og levert brukbare, til og med noen gode, reportasjer og
artikler til den delen av ukepressen som ikke brød seg om personlige
forhistorier. Likevel husket alle denne tre år gamle affæren, inkludert
denne småvokste, småfete og tynnhårede redaksjonssjefen.
Robert sa: ”Det er rekrutteringsstillinger. Dere tar ikke inn 35-åringer
der.”
”Tja,” sa redaksjonssjefen. ”Du, jeg ser noen der borte som
jeg må snakke med.”
Robert strakte frem hånden og la den på redaksjonssjefens arm. Så
ombestemte han seg, trakk på skuldrene og sa: ”Greit.”
Redaksjonssjefen løftet en finger til tinningen og sa: ”Sees.”
Så var han vekk.
Robert tok to skritt bakover og lente seg mot dørkarmen, skjøv
jakken til side og stakk en hånd i bukselommen. Det lot til at alle i
selskapet var samlet i grupper på fem-seks mennesker, og han så ikke en
eneste gruppe som det var naturlig å trenge seg inn på.
Det var noe ubehagelig, foreldet og umoderne ved hele selskapet.
Selve utgangspunktet var isnende likt et hvilket som helst
kvasi-sosietetselskap på midten av
åttitallet; åtti-nitti mennesker trengt sammen i en forholdsvis
stor og uforholdsmessig dyr villa på Vinderen, de aller fleste tilhørende
det som kunne kalles ”frie yrker”. Litt under halvparten var media- og
reklamefolk og en god porsjon kom fra teater- og kunstnermiljøer - de
unge og lovende. I hjørnet av den store spisestuen sto en gruppe som ga
Robert frysninger på ryggen: I tilsynelatende hjertelig samtale sto en
halvkjent liberal teolog, en sosialt og miljø-engasjert skipsreder, en
kjent fotomodell, en kjent rockemusiker, en kjent psykolog og
samlivsekspert og en nesten kjent TV-programleder.
Det var for mange svartkledde, også. Robert hadde håpet at det ikke skulle være
fullt så mange av dem som han husket fra åttitallet. Slik han husket åttitallet
var det proppfullt av unge kvinner og menn i svarte drakter, dresser og
andre antrekk, alle sammen utstyrt med alpeluer eller idiotiske hatter
eller noe annet som skulle få dem til å virke ”artistiske” - han
gikk i hvert fall ut fra at det var hensikten med å utstyre seg med de
gamle, utvendige kunstner-kjennemerkene. Åttitallet var tiåret da enhver
tosk av en reklameskoleelev eller Handelshøyskole- kandidat kledte seg i
ett eller annet postmoderne, ”kreativt” antrekk. Og her var de igjen,
og han følte seg som slynget inn i en tidsmaskin som hadde ført ham
beklagelig kort vei bakover.