Det er en historie her: "Bevegelsen" - en enakter
som ble oppført på Norsk Dramatikkfestival i 1990 - var såpass bra at Oslo Nye
Teater tok kontakt med meg for å utvide den til et helaftens skuespill. Bare
tull, selvsagt! Når noe er skrevet, er det skrevet; man "utvider" det ikke
senere, ikke i den grad. Men jeg gikk på det, og skrev "Mannen som hatet duer".
De kjøpte det inn, men satte det aldri opp. "Bevegelsen", som her foreligger i
en form som ligger et sted imellom manus og stykket slik det ble spilt, var et
mye bedre produkt, tross alt. En faksimile
av en av anmeldelsene ligger under DRAMATIKK på BIBLIOGRAFI-sidene.
BEVEGELSEN
En stue i rent hvitt. Ytterst sparsomt møblert: En sofa, et bord, to stoler; sofaen står med ryggen mot publikum. En stor TV, den aller største, også denne med ryggen mot publikum. Foran TV-en en dyp ørelappstol. To-tre dører til andre værelser, samt en utgangsdør. Et par vinduer på en vegg.
Stilisert, minimalisert, antydet. Skarpt lys. Dagslys utefra.
HAN står ved et av vinduene. Han er kledt i en billig, grå dress, hvit skjorte og slips. Han er ikke gammel, men klærne får ham til å virke eldre enn han er.
Vinduet er åpent. Utefra høres duekurring. Han strekker armen ut av vinduet.
HAN (lavt,
kjælende)
Kom… kom… komme da… sånn ja!
Trekker armen brått inn med en due i hånden. Vrir halsen om på den. Betrakter den et øyeblikk og kaster liket ut igjen.
HAN
(høyere)
Herregud, jeg hater dem.
Ser på hendene sine og grøsser. Går inn på badet. Lyden av rennende vann. Kommer ut igjen mens han tørker hendene på et håndkle. Slenger det fra seg i sofaen, går til TV-en og skrur den på. Tar fjernkontrollen og setter seg i stolen.
TV-en avgir ingen lyd, men en farvekakafoni flakker over ham, uavbrutt, konstant. Han ser på en stund. Så reiser han seg og går ut utgangsdøren, lukker den etter seg.
Stuen står tom en stund. Så går døren opp og HUN kommer inn, blir stående og se seg om. Hun er litt vulgært kledt.
HUN (roper)
Hei!
Venter. Kikker inn i de andre rommene. Setter seg i sofaen og stirrer mot utgangsdøren.
HAN kommer inn.
HUN (sint,
med en undertone av frykt)
Hvor har du vært?
HAN (rolig)
Kjørt heis.
HUN
Igjen?
HAN
Ja.
HUN
Men… Det har du ikke! Jeg kom opp med heisen.
HAN
Jeg tok den helt opp. Sto og så ut av vinduet på toppen, en stund. Jeg
så en mann med én arm.
Hun blir sittende og betrakte ham. Han setter seg i ørelappstolen og begynner å klikke på fjernkontrollen. Farvene flakker over ham, mer hysterisk enn tidligere.
Hun reiser seg.
HUN
Jeg undrer meg over deg…
HAN
Å?
HUN
Ja.
Lang stillhet
HAN
Husker du den hunden vi hadde, som jeg fikk avlivet?
HUN
Vi har aldri hatt hund.
HAN
Den jeg tok til veterinæren.
HUN
Du har aldri vært ute.
HAN
Ikke?
HUN
Du skremmer meg.
HAN
Jeg vet ikke. Jeg har begynt å huske ting som aldri har hendt. Eller
som jeg ikke er sikker på har hendt, for å være presis. Helt klare,
konkrete minner. Dagligdagse ting. Ingen ting fantastisk eller utrolig
ved dem. Ting som jeg åpenbart kan ha opplevd. Men det er kanskje
løgn, alt sammen.
HUN
Du ser for mye på TV.
HAN
Neppe.
Stillhet. Hun ser på ham, bråsnur og går inn på badet. Lyd av vann som renner i dusjen. Han blir sittende med blikket festet på TV-en. Lyset er intenst.
Etter en stund: Det ringer på døren. Han beveger seg ikke. Det ringer igjen, og enda en gang. Han river seg løs, reiser seg, åpner.
MANN kommer inn, går inn i stuen, snur seg mot HAN og ser på ham. MANN er kledt i moteriktig dress; han har godt utseende.
HAN
Sitt ned.
MANN setter seg i sofaen. HAN setter seg i ørelappstolen igjen.
HAN
Hun kommer nok snart.
MANN
Ja.
Lang pause.
HAN
Jeg pleier å ta heisen så ofte jeg kan. Kjøre opp og ned. Noen ganger
går jeg av i en etasje, går omkring og ser meg om. Det hender jeg
stanser ved et vindu og ser ut. Det er så mange etasjer her, det er mer
enn nok å se på. Jeg finner stadig nye vinkler, perspektiver,
retninger. Jeg kjeder meg svært sjelden. Skjønt det hender. Da tar jeg
bare en tur til, så går det som regel over. Tok du heisen?
MANN
Jeg gikk trappene.
HAN
Klaustrofobi? Det kommer for så vidt ikke som noen overraskelse på
meg. De fleste lider av det.
MANN
Ikke så vidt jeg vet.
HAN
Når man tenker over det, så. Men man må tenke over det.
Ny, lang stillhet.
HAN
Jeg kjente en gang en pike. Det er svært lenge siden. Uhyggelig lenge.
Jeg har ingen idé om eksakt hvor lenge siden, men svært. Hun var
fortapt. Skjønner du hva jeg mener, hva jeg snakker om? I ordets rette
betydning. Fortapt. Fullkomment, uavvendelig, betingelsesløst,
ugjendrivelig fortapt. Hun var vakker, åja, men fortapt. Det betød
ikke noe som helst for henne at hun var vakker. Jeg vil ikke si at hun
var uintelligent, men hun var ikke altfor intelligent heller. Du
forståt sikkert hva jeg mener. Den typen. Ikke ulik min kone,
men ikke helt den samme, heller. Og fortapt. Hun var som en… som…
som en hund, en ikke altfor intelligent hun, men en kjent og kjær hund,
en hund som har vært i familien lenge, som man er blitt glad i, men som
ofte vekker ens sans for det pinlige, som ofte gjør en flau, men som
man har en stor grad av medynk med. En hund av den typen. Og i
siste instans fortapt. Godt utseende kunne ikke hjelpe henne, medynk
kunne ikke hjelpe henne, ingen ting kunne. Hun… led også av
klaustrofobi. (pause, tenker seg om) Men det gjør tross alt de fleste.
Lang pause.
MANN
Du vet at jeg ikke kan fordra deg?
HAN
Jeg har ikke tenkt på det. På dine følelser overfor meg, mener jeg.
Det har ikke falt meg inn. Men når du nevner det…
MANN
Du tar alt dette så lett. Det virker i hvert fall sånn. Men det er et
overfladisk inntrykk. Inni deg koker det. Du er så spent at du kunne
briste. Det er noe inni deg som presser og presser. Foreløpig klarer du
å holde masken. Men det er bare et tidsspørsmål…
HAN
Alt er bare et tidsspørsmål. Eller et spørsmål om tid, slik jeg
foretrekker å uttrykke det.
MANN (pause)
Vel. Jeg kan altså ikke fordra deg.
Pause. HUN kommer ut fra badet, iført et svært utfordrende antrekk. Hun smiler bredt til MANN.
HUN
Så her er du.
MANN
Her er jeg.
HAN reiser seg og går mot døren.
HUN
(kritisk)
Hvor tror du du har tenkt deg?
HAN
Kjøre heis.
HAN går ut. HUN og MANN setter seg i sofaen. Han bøyer seg mot henne og kysser henne på halsen.
HUN
Mmm…. Deilig…
MANN blir mer intens. HUN begynner å stønne og sukke. MANN kler sakte av henne mens han kjærtegner henne. HUN begynner å kle av ham.
HUN
Jeg har lengtet. Lengtet, sier jeg, og jeg mener det, hele kroppen min
verker etter deg.
MANN
Jeg elsker deg. Jeg får aldri nok av deg. Du er fantastisk.
HUN
Åh! Ta meg! Ta meg hardt! Nå!
De synker sammen i sofaen, lyder av samleie.
HAN kommer inn igjen, kikker uinteressert på dem. Går til vinduet og åpner det.
HAN (lavt)
Ja… ja… kom da, komme… komme nå… kom… kom så.
Brå bevegelse. Lyden av flaksende vinger.
HAN (lavt,
men innett)
Pokker!
MANN setter seg brått opp i sofaen.
MANN
(rasende)
Jeg klarer det ikke! Det er umulig så lenge han er her. Han gjør meg
gal.
HUN (til HAN)
Gå ut og ta en kjøretur med heisen.
HAN setter seg i ørelappstolen, blir øyeblikkelig omsluttet av farvekanonaden.
HUN (til
MANN)
Kom. Så går vi.
De kler på seg.
HAN (med
blikket på TV-en)
Det er som om noe er i ferd med å hende. Eller rettere: At noe står
på randen til å hende. Det har ikke begynt ennå. Det gjelder å være
presis når man skal gripe abstrakte konsepter. Slurver man med
språket, så slurver man med tanken. Men det er noe. Det hender
at jeg våkner om natten, og jeg er tom, fullstendig tom. Ingen tanke,
ingen følelse, ingen ting bortsett fra en enorm tørst. Så jeg går ut
på badet. Jeg skrur på lyset. Blikket mitt treffer speilbildet av meg
selv, og da… (han faller i tanker)
HUN og MANN er på vei ut av døren, men da HAN slutter å snakke snur de seg og ser på ham. Gradvis blir ansiktene deres fylt av frykt, så haster de ut av døren og slår den igjen etter seg.
HAN fortsetter uten å legge merke til at de har gått.
HAN
… da… kjenner jeg ikke meg
selv igjen. Jeg stirrer på en fremmeds ansikt, og denne fremmede er
redd. (pause) Nei, ikke redd. Redd er man for noe konkret. (pause) Det
er angst jeg ser hos ham. Han har angst i blikket. Og gradvis ser jeg
meg selv i den fremmede, og han blir meg. Jeg gjenkjenner meg selv. Jeg
ser angst i mine egne øyne. Jeg har drømt noe. Det er min teori, at
jeg har drømt noe. Men jeg kan ikke huske hva.
Han reiser seg uten å slå av TV-en, blir stående på gulvet og se mot vinduet mens han fortsetter.
HAN (mens
han sakte hisser seg opp)
En fullkommen tomhet som fylles med angst, men angst for noe helt
ukjent, kanskje for ingen ting. Kan det tenkes noe verre? En angst som
ikke eier noe objekt - eller er det subjekt? En tom angst. En angst som
eksisterer i og for seg, uavhengig, seg selv nok. En angst an sich.
Frykten for frykten er angst. Men hva er angsten for angsten? Sa Sartre
noensinne noe om det? En grotesk tanke. Stedet hvor tankene stopper.
Alle tings ende. En visjon på randen av det store intet. Og samtidig
så forlokkende, så besnærende, så tiltrekkende. En angst å
krype inn i, la seg omslutte av, som en livmor. En angst å glemme seg
bort i, la seg fortape i. Angsten som frelser, kanskje. Det gjelder å
være presis, fullkomment presis, men det forekommer meg umulig her. Jeg
forsøker å hanskes med det ubegripelige, noe som beveger seg hele
tiden. Det er noe som beveger seg. Eller rettere: Noe som er satt i
bevegelse. Det gjelder å være presis. Det gjelder åndens kamp mot
materien, uten at jeg kan si hva materien består i. Det er en
styrkeprøve, kanskje den aller største. Den ydmyke, men greseløse
ånd satt opp mot den absolutt ubegripelige materie. En fryktelig kamp.
Noe er i ferd med å skje, eller står på randen til å skje. Jeg
trenger luft.
Stormer mot utgangsdøren. TV-farvene flakker over den tomme, hvite ørelappstolen.
Det mørkner utenfor vinduene, og rommet mørkner med. På noen få sekunder er det natt. Farvene fra TV-en blir skarpere i halvmørket.
Døren går opp. HUN og MANN kommer inn, tar av seg yttertøyet. MANN setter seg i sofaen, HUN i en av stolene. HUN tenner en sigarett.
HUN
Hvor er han?
MANN
Gi faen i det!
HUN
Jeg bare undrer meg. Hvorfor kan vi aldri dra hjem til deg?
MANN
Se å få slått av den TV-en!
Hun reiser seg, går over til TV-en og forsøker å slå den av, men det nytter ikke. Farvene blir bare enda mer intense.
HUN
Det går ikke. Jeg får ikke slått den av. Jeg vet ikke hvordan det
skal gjøres. Det er det bare han som vet.
MANN (irritert)
For noe tull…
Reiser seg, forsøker å slå av TV-en. Nytter ikke. Slår hånden i den, uten virkning. De setter seg igjen.
MANN (sint)
Faen i helvete!
HUN
Hvorfor kan vi aldri dra hjem til deg?
MANN (stigende sinne)
Det vet du faen så godt.
HUN
Vi må da kunne gjøre noe?
MANN (sintere og sintere)
Hvor er han?
HUN (ler)
Ikke ta sånn på vei…
MANN (rasende nå)
Ikke ta sånn på vei? Ikke fortell meg at jeg ikke skal ta på
vei! Jeg blir sprø av dette. Betyr det ingen ting for deg?
Han reiser seg, går omkring, fekter med hendene, stadig mer og mer opphisset.
MANN
Han gjør meg gal. Han prater og prater, kjører opp og ned i heisen,
ser på denne helvetes, forbannede TV-en som ikke er mulig å slå av,
forsøker å drepe hver eneste due han ser, og prater og prater. Han
propper tanker inn i huet på meg. Når jeg kommer hjem får jeg faen
ikke sove. Jeg hører stemmen hans, ordene hans, de vanvittige tankene.
Det kverner rundt i meg, jeg får ikke sove, jeg ligger og vrir meg, har
lyst til å skrike. Og du bare sitter der, deg gjør det ingen ting. Jeg
hater deg.
HUN
Og jeg hater deg!
Han kaster seg over henne, tar kvelertak på henne. De faller omkull på gulvet. Hun kjemper vilt imot, en lang og hard kamp; til slutt klarer hun å sparke ham i skrittet. Han slipper taket, blir liggende og stønne og ynke seg.
HUN
Vil du gå nå?
Han kommer seg sakte på bena, tar jakken og går sammenkrøkt ut døren.
HUN
Alltid skal det ende sånn.
Hun tenner en ny sigarett. Står og ser seg om i rommet, går og kikker inn i de andre rommene, så ut vinduet. Tar telefonen og slår et nummer. Venter, får forbindelse.
HUN
Hei, det er meg… Ja, jeg er alene. Nå… Nei, han er ute. Jeg aner
ikke hvor han er. Det skjer oftere nå, og han blir borte lenger og
lenger for hver gang… Nei, jeg aner ikke hva han egentlig tar seg til.
Du vet hva han sier: Kjører heis, går av i en eller annen etasje…
Nei, jeg vet ikke om det stemmer, jeg kan vel ikke vite det… Nei, jeg
vet ikke. Han har snart ikke krefter igjen i kroppen…
HAN kommer inn, setter seg i ørelappstolen og fester blikket på TV-en.
HUN (i
telefonen)
… Ja, det er bare slik det
er. Alt har sin ende… OK, ha det. (legger på)
HAN
Det er ikke korrekt.
HUN
Hva?
HAN
At alt har sin ende. Det endeløse har reell eksistens.
HUN
Jeg tror jeg hater deg.
HAN
Når skal du kvitte deg med denne fyren?
HUN (litt skadefro)
Plager han deg?
HAN
Overhodet ikke.
HUN
Hvorfor vil du bli kvitt ham, da?
HAN
Jeg liker ham ikke.
HUN
Altså plager han deg.
HAN
Ikke som prinsipp.
HUN
Du blir mer og mer meningsløs.
HAN
Det er mer og mer som hender. Eller rettere: Vi kommer nærmere og
nærmere det som skal hende.
HUN
Du gjør meg redd.
HAN
Det kan hende. Det er ikke tilsiktet, men det er kanskje en uunngåelig
bieffekt. Det angår meg også.
HUN
Hvor har du vært i hele kveld?
HAN
I ellevte etasje.
HUN
Hva gjorde du?
HAN
Jeg fant en åpen dør og gikk inn.
HUN
En åpen dør?
HAN
Til en leilighet.
HUN
Er du blitt helt gal?
HAN
Nei. Den var åpen, som jeg sa.
HUN
Var det noen der?
HAN
Ja, to mennesker. Jeg sa at jeg hadde gått av i feil etasje. Det tok
det for god fisk, hva nå det uttrykket skal bety, forresten. Vi snakket
lenge sammen. Leiligheten deres var svært forskjellig fra denne.
Strukturen var den samme. Identisk, skjønt speilvendt. Men innredningen
- fullstendig annerledes. Veggene var malt grønne, teppegulvet var
beige. Bildene på veggene var billige, romantiske reproduksjoner, TV-en
deres hadde chassis i teak. De var et eldre ektepar. Han hadde på seg
skotskrutede tøfler og leste en avis. Hun drakk sherry. Vi snakket om
hvordan verden var blitt. Jeg fortalte dem om turene mine med heisen, om
menneskene jeg treffer der.
HUN
Det har aldri falt meg inn at du treffer mennesker på disse turene.
HAN
Det hender. Ikke ofte, riktignok, men noen ganger. Kanskje hver fjerde
eller femte gang. I forrige uke traff en en ung pike med rosa hår og
lærjakke. Hun smilte til meg, og da jeg smilte tilbake sluttet hun å
smile. Det slo meg. Det forekom meg underlig. Mitt utseende er da ikke
så skremmende.
Lang pause.
HUN
Jo.
HAN
Er det?
HUN
Ikke i seg selv. Allikevel er det egnet til å skremme når du har et
bestemt uttrykk i ansiktet.
HAN
Hvilket?
HUN
Dette fjerne, kalde, glatte uttrykket. Da skremmer du.
HAN (plutselig hardt)
Jeg liker ikke å høre deg si slikt!
HUN (brått redd)
Hold opp! Hold opp! Jeg klarer det ikke lenger! Jeg kan ikke bo her
sammen med deg!
HAN (rolig)
Du må.
HUN
Nei, jeg må ikke. Ingen må noe som helst.
HAN
Vil du vi skal diskutere den frie viljens problem igjen?
HUN
Nei! Det vil jeg ikke. Jeg vil ikke diskutere noe som helst med deg. Jeg
hater deg sterkere og sterkere for hvert sekund. Jeg holder ikke ut
lyden av stemmen din en gang. Du sitter der, så samlet og deg selv nok som et
psykopatisk barn som vet at det vil få viljen sin. Sluttet i deg selv.
Mens jeg lider - kan du ikke se at jeg lider?
HAN
Lidelse…
HUN (skriker)
Nei! Jeg vil ikke høre noe om lidelsens natur. Jeg kjenner hvert eneste
sjakktrekk hos deg, hver lille bevegelse i resonnementene dine, hver
eneste lille åndelige vridning du utfører. Alle de små spasmene den
ynkelige sjelen din rommer. Du kan ikke lure meg, avspore meg, villede
meg, kamuflere sakens egentlige kjerne. Jeg kjenner deg ut og inn. Og
jeg kjenner løsningen.
Lang pause.
HAN
(oppmuntret, nesten triumferende)
Så! Nå tror jeg den genuine bevegelsen er i gang. Vi har beveget oss
over en terskel, inn i et annet rom. Det egentlige, virkelige
rom. Der alt skal skje. Der alle ting får sitt løsen.
HUN
Kanskje. Kanskje har du for en gangs skyld rett.
Hun reiser seg og går ut i kjøkkenet. Kommer tilbake med en stor, skarpslipt kjøttøks.
HUN
Det har ingen ting med den frie vilje å gjøre. Du vet det?
HAN
Ingen ting. Tilgivelsen er gitt for lenge siden.
HUN
Frihet…
HAN (fort)
Eksisterer ikke!
HUN
Jeg vet det. Spørsmålet er å maksimere. Du ser, jeg har lært noe?
HAN
Jeg ser. Eller rettere: Jeg hører. Det gjelder å være presis. Og det
gleder meg.
HUN (pause)
Har vi mer å si?
HAN
Overhodet ingen ting. Jeg tror vi kan klare oss uten. La det skje nå.
Hun går bak ham og løfter kjøttøksen. Han bøyer nakken. Så retter han den plutselig opp igjen.
HAN
Jo. En ting bare. Jeg er glad du har kommet så langt.
HUN
Jeg har nok nådd et nivå nå.
HAN
Ja, og det gleder meg.
HUN
Det gleder meg også.
Han bøyer hodet fremover igjen, og venter.
HUN
Farvel.
HAN
Farvel.
Han venter. Hun står der lenge, så snur hun seg, går stille, umerkelig mot døren, setter fra seg kjøttøksen mot dørkarmen, går ut og lukker døren lydløst igjen bak seg. Han venter lenge.
HAN
Nei?
Venter. Snur seg langsomt i stolen, ser at hun er borte. Reiser seg sakte, går til døren, ser på kjøttøksen, åpner døren, ser ut, lukker den igjen. Står stille. En due kurrer utenfor vinduet. Han snur seg sakte mot lyden og smiler bredt.
Scenen blir mørk.