Debatten om
kriminallitteraturens plass i innkjøpsordningen døde svært sakte ut (og om
den er steindau nå, er et åpent spørsmål). En av Norges beste
litteraturkritikere, Finn Stenstad, skriver hver måned brev til en forfatter.
Brevet og svaret blir publisert i Tønsbergs Blad. Det følgende sto å lese der
lørdag 19. mai 2001.
Kjære Morten Harry Olsen!
Det har blitt en slags tradisjon her til lands at det hver
høst oppstår en eller annen form for litteraturdebatt i mediene. Sist høst
var det du som fikk snøballen til å rulle. Du tok opp et emne som fikk mange
aktører på banen, ikke minst mange av dine forfatterkolleger og forlagsfolk.
Sentralt i debatten du satte i gang, stod synet på kriminallitteratur,
kvalitetet og den statlige innkjøpsordningen. Slik jeg oppfattet deg, hevdet du
at det var for enkelt å komme på markedet med kriminallitteratur, noe som i
sin tur satte kriminalsjangeren i kvalitetsmessig vanry. Spissformulert ble du
tolket slik: var man et kjent mediemenneske og kunne svinge pennen, var det i
seg selv kriterier gode nok for at forlagene antok boka og fikk den gitt ut. Det
innebærer at underlødig litteratur slipper gjennom nåløyet. Siden en del av
disse bøkene også kan bli kjøpt inn gjennom den statlige innkjøpsordningen,
kan det undergrave hele innkjøpsordingen for skjønnlitteratur. Oppfattet jeg
deg rett at du mente at kriminallitteratur prinsipielt er så kvalitetssvak at
den ikke burde falle inn under innkjøpsordningen? Hvis svaret er ja, ville ikke
det innebære at til og med god litteratur ikke kan nyte godt av en ordning som
tjener litteraturens beste bare fordi den lanseres som krim?
Og hva er egentlig kriminallitteratur? Ta for eksempel din roman fra sist
høst, "Mord og galskap". Den ble av de fleste anmeldere, meg selv
inkludert, vurdert som en
kriminalroman, muligens en tanke annerledes enn den tradisjonelle krimmen, mens
etter hva jeg forstår, ville du selv verken lansere den eller betrakte den som
kriminalroman. Og hvem skal i så fall bestemme sjanger? Forfatter, forlag eller
anmelderkorpset? Det er en interessant og viktig debatt du har satt i gang. Jeg
hører gjerne fra deg med dine synspunkter.
Vennlig hilsen
Finn Stenstad
Kjære Finn Stenstad
Det er mange spørsmål du skal ha svar på, og jeg klarer
neppe å få rom til alle. La meg først si dette: Norge er idag et dummere land
enn for ti år siden. TV-programmet "Big Brother" fremstår i mediene
som et viktig fenomen; hva global turbokapitalisme gjør med miljøet, de
syknende demokratiske prosesser, og litteraturen, gjør det ikke. Tiden er inne
for å ta opp kampen mot nivelleringen; i et verdensbilde der alt er like
gyldig, er alt likegyldig, og slik vil jeg ikke ha det. Det får være så
upopulært det bare vil.
Kriminalbøkenes fremvekst og etter hvert dominerende posisjon på
bestselgerlistene er et faretegn i tiden. Tradisjonelle,
"sjangerriktige" kriminalromaner som de Nesbø, Lindell, Rygg, Holt og
en rekke andre skriver har tatt sterk kontroll over både oppmerksomheten og
leserne, der vi tidligere så bøker som Lars Saabye Christensens
"Beatles", Herbjørg Wassmos to trilogier, Roy Jacobsens
"Seierherrene" og Erik Fosnes Hansens "Salme ved reisens
slutt", for å nevne noen eksempler.
Dette er i mine øyne et symptom på kulturnivellering, og kritikerne og
andre litteraturformidlere, som i det store og det hele unnslår seg å skille
mellom "kriminalromaner" og romaner som på en eller annen måte
dreier seg om forbrytelser, er medskyldige i denne. I den grad har den kritiske
lemfeldighet blitt et problem at dagens kriminalforfattere slipper unna med å påberope
seg "folkelighet" i kraft av å "gi leserne det de vil ha"
samtidig som de påberoper seg litterær jevnbyrdighet med annen skjønnlitteratur.
Jeg har, som du vet, selv skrevet "sjangerriktige"
kriminalromaner, og vet hva det går ut på, og mitt poeng er dette: Vi kan ikke
kalle enhver roman som handler om en forbrytelse for en
"kriminalroman"; da ville romaner som Dostojevskijs "Forbrytelse
og straff", Solstads "Professor Andersens natt", Sandemoses
"En flyktning krysser sitt spor" og Don DeLillos "Hvit støy"
måtte klassifiseres som kriminalromaner. Og jeg tror du vil være enig med meg
i at det ville være absurd.
Hva er så en kriminalroman, hvis man skal gå opp en grense mellom denne
og en roman om en forbrytelse? Jeg synes ikke det er så vanskelig, egentlig: En
kriminalroman er en roman som primært handler om etterforskningen og
oppklaringen av en forbrytelse, og hvor hovedspenningen knytter seg til hvem
som har begått forbrytelsen, og hvordan den blir oppklart. Etter en slik
grenseoppgang vil for eksempel min roman, "Mord og galskap", falle
utenfor, ettersom den ikke i vesentlig grad beskjeftiger seg med
etterforskningen, og heller ikke søker å forklare alle tekniske aspekter av de
forbrytelser som danner utgangspunkt for handlingen. Det primære fokus i
"Mord og galskap" er hvordan en forbrytelse som i utgangspunktet er
hovedpersonen, Francis Falckenberg, uinteressant, likevel gradvis innvirker på
hans liv og blir årsaken til hans nådefall.
Fra det håndverksmessige synspunkt til en forfatter som har
befunnet seg både innenfor og utenfor sjangeren, må jeg si dette: Det er langt
lettere å skrive kriminalromaner enn romaner som velger sitt stoff fritt. Det
er lettere å konstruere handlingen, og lettere å komponere den både med
hensyn til kronologi og hvilken rekkefølge man eksponerer enkeltelementer i
handlingen – altså å "plotte" handlingen. Det er lettere å
utarbeide karakterer. Det er en rekke scener, situasjoner og handlingselementer
som gir seg selv helt automatisk fordi de må være til stede i den
"formelen" en kriminalroman baserer seg på. Det er i det store og det
hele et enklere og mer på forhånd gitt håndverk som skal til for å
snekre sammen en akseptabel kriminalroman. Det betyr også at kriminalromanen
lettere kan læres, som håndverk; og følgelig at den er en velegnet
sjanger å ty til for store og små kjendiser fra andre samfunnsområder som ønsker
seg en litterær karriere.
Dette må, etter mitt syn, legges til grunn for en separat
vurderingsstandard for den rendyrkede kriminalromanen, mens den romanen som bare
tar utgangspunkt i en forbrytelse må vurderes sammen med all annen skjønnlitteratur.
Gjør man det, vil man også lettere kunne se hva som er god, middelmådig og dårlig
kriminal-litteratur.
Det er ut fra alt dette jeg har bedt om begrensninger i innkjøpsordningen
vis à vis kriminalromanen. Jeg har ikke sagt at den skal fjernes totalt fra
ordningen. Det jeg ønsker er at den ikke automatisk skal innkjøpes, men at man
setter av midler til for eksempel fem kriminalromaner av særskilt litterær
kvalitet i året, og at forlagene sender inn de bøkene man mener
tilfredsstiller kravene for en spesiell og separat vurdering. Det er i
hovedtrekk slik innkjøpsordningen for essayistikk fungerer idag, og jeg tror
det ville vært en utmerket ordning for kriminallitteraturen. Skulle så
forlagene forsøke seg på å sende grensetilfeller – som "Mord og
galskap" – inn til den vanlige innkjøpsordningen, vil det være enkelt
for disse komitéene å oversende boken, eventuelt via retur til forlaget, til
den særskilte "krim-komitéen". Jeg har tidligere sagt at jeg
gladelig skal underkaste mine bøker en slik hardere behandling, og står
ved det.
Du spurte også om "god litteratur ikke kan nyte godt av en ordning
som tjener litteraturens beste bare fordi den lanseres som krim", og her er
jeg litt usikker på hva du mener. Innkjøpsordningen tjener idag tre parter:
Leserne (gjennom bibliotekene), forlagene, og forfatterne. Når det gjelder
bibliotekene har jo disse langt mer penger til innkjøp enn det innkjøpsordningen
gir dem av gratisbøker, og bruker dem som de vil — det være seg på Unni
Lindell eller Margit Sandemo. Det kommer de fortsatt til å gjøre, og leserne
vil fortsatt få tilgang til de bøkene de ber om; det er jo langt fra slik at
kriminalbøkene kommer til å forsvinne fra bibliotekene. Når det gjelder
forlagene, vil de måtte legge bånd på seg når det kommer til å utgi en flom
av krimbøker fordi den økonomiske risikoen øker, og det er altså i mine øyne
et gode. Og når det gjelder forfatterne vil forhåpentligvis lysten til å
skrive en kjapp krimbok i håp om å tjene penger minke noe, og med den
tilfanget av nye krimforfattere; igjen et gode, spør du meg.
Nei, jeg kan overhodet ikke se hva vi ville tape på å
innføre en slik ordning.
Jeg håper dette har oppklart noen av de spørsmålene
du hadde. Det er aldri nok plass til å si alt man har på hjertet!
Vennlig hilsen
Morten Harry Olsen