EN DANS TIL
(fra novellesamlingen "En dans til", 1988)

Et eller annet sted, en eller annen gang den dagen hørte han at Harper skulle være på Rizla igjen. Han husket det utpå ettermiddagen, men kunne ikke huske når og hvor; navnet hadde bare dukket opp og lagt seg i underbevisstheten. Han så etter i underholdningannonsene i avisen, og det stemte, og siden han hadde hatt den siste, store krangelen med kjæresten fjorten dager tidligere og var en fri mann igjen, så var det ikke noe spørsmål.
    Det var en varm, klar ettermiddag. Solen kom skrått inn i stua i dypgule strimler. Han dro persiennene til side, åpnet døra til balkongen og gikk ut.
    Det luktet slik han kunne huske at det hadde pleid å lukte. Somrene hadde forandret seg, han hadde forandret seg, men luktene var de samme; lukten av en lang tørkeperiode, varmt støv, eksos, solsvidd gress. De stakk dypt, disse luktene, i sjelen hans. På slutten av en tørkeperiode var nostalgien en hard klump i mellomgulvet, noe som ga smak i munnen, noe følbart.
    Han tråkket sigaretten ned i betongverandaen og gikk inn i stua igjen, fant frem et noenlunde rent glass og helte opp en skvett whisky. Så satte han på en Harper-plate, The Hunger, den beste, skrudde volumet opp og begynte å finne frem antrekket for kvelden.
    En lang tørr sommer og Harper, det var tingen, han trengte det nå. Han var ingen gammel mann, men det var lenge siden. Han følte seg utgammel og pur ung igjen, begge deler samtidig. Det hadde noe med drømmer å gjøre, og hvilke drømmer som gikk i oppfyllelse og hvilke som ikke gjorde det, det hadde noe med forbruk av drømmer å gjøre og om man klarte å bevare de som ikke gikk i oppfyllelse, og det hadde noe å gjøre med om det kom til nye.
    Han satte seg ned i en stol. Tankene gjorde ham melankolsk, nesten trist. Det var noe der som han ikke kunne finne ut av fordi han egentlig ikke ville det, men samtidig var det noe som han ikke ville gi slipp på, ikke ville nekte seg å reflektere over. Han drakk en slurk av glasset og tente seg en ny sigarett. Harper var midt inne i tittellåten, The Hunger, og han kunne huske forrige gang han hadde sett ham, et helt annet sted ti-tolv år tidligere, kunne se for seg Harpers kopparrede ansikt, knekte nese, hullete tanngard, blodskutte øyne etter så mange års fyll og slagsmål. Harper, allerede da nesten førti år gammel, som klamret seg til mikrofonstativet, vrengte kroppen rundt det og la munnen tett, tett inntil mikrofonen enten han sang bløtt og med den stemmen som var så propp full av melodi, eller han freste og spyttet eller brølte og skrek, alltid tett til mikrofonen, alltid med stativet som en krykke for den stadig slitnere kroppen. Det var jazz, folk, blues, rock'n'roll, hele den moderne musikkhistorien pumpet inn i en eneste, angstridd, vettskremt, ensom sjel som ikke ville annet enn å slippe vekk, å komme seg unna, men som var fanget av sitt eget spill, lyskastere og kravet fra publikum om mer og mer, men aller mest fanget av sangene han selv hadde skrevet ti, tyve, tredve år tidligere, sanger om tapt eller uopplevd kjærlighet, om drømmer og håp som aldri ble innfridd, penger som aldri ble hans, stjernetilværelsen som heller aldri ble det, jentene som svek ham, bilene som rustet i stykker under ham, men mest av alt om en barndom og ungdom som var både uutholdelig og uutslettelig, men som tiden hadde fått til å virke lykkelig og uskyldig og som aldri, aldri ville komme tilbake.
    Harper avsluttet Scared og gled langsomt inn i avslutningsnummeret, Every Dog Has Its Day. Richard reiste seg og tok den siste slumpen med whisky. Da låten var ferdig, dusjet han og kledte på seg. Klokka var blitt åtte. Han sjekket at han hadde med seg lommebok, sigaretter, alt det andre han trengte, låste døra og gikk ut på gata for å kapre en taxi.
    I bilen satt han og kikket ut på gatene de kjørte gjennom. Det var fortsatt lyst, bare en antydning til tusmørke, og folk myldret på fortauene, kledt i lette klær. Han snudde seg vekk og tente en sigarett.
    På Rizla var det halvfullt. Han fikk en halvliter fra en serveringsdame i trangt skinnskjørt, vandret omkring i lokalet til han fant et tomannsbord med god utsikt til scenen, satte seg ned og tok et overblikk.
    Det var så mye av ungdommen hans, Rizla, og han hadde ikke vært der på åtte, kanskje ti år. Han drakk av ølet mens han tenkte på alle anstrengelsene for å komme inn før han fylte tyve. Han klarte det første gang da han var seksten. Etter det var det et par år da det kunne gå begge veier, alt etter hvem som sto i døra. Fra han var atten hadde han aldri problemer. Han hadde lagt igjen ganske mange timer på Rizla, ganske mange følelser; han hadde forelsket seg der, blitt skuffet, vært så spent at han dirret, danset de aller første dansene, holdt i de aller første pikene, klemt på de første rumpene, befølt de første puppene, kysset de første tungekyssene og kjent en varm, fast jentehånd i skrittet for aller første gang. Den søte, kildrende følelsen satt fortsatt i ham.
    Han hadde forsøkt å forklare dette for Cathrine en måneds tid før bruddet, virkelig gjort et forsøk på det for aller siste gang før han ga opp. De hadde sittet i stua og drukket, og han hadde satt på The Hunger, ganske lavt i bakgrunnen og forsøkt å komme inn på hvor mye den betød for ham, forsøkt å si noe om den følelsen av nostalgi og melankoli den og andre låter og andre lukter og bilder og smaker vakte i ham, men hun hadde bare sett på ham og smilt som man smiler til et barn som forteller oppdiktet selvopplevde historier, og han hadde forstått at han aldri kunne nå henne med det og at hun manglet hele det settet av koder og tegn og følelser som han snakket om. Og da hun gikk og la seg satt han igjen med den bittersøte brannen i mellomgulvet som han brått innså at hun aldri kunne slukke for ham.
    Han rant forferdelig full den natta. Nå var det historie.
    Et voldsomt latterutbrudd steg opp fra et bord tolv-femten meter unna ham, og han så opp. Det satt tre jenter eller kvinner der, på så langt hold og gjennom all røyken var det vanskelig å vurdere alderen, og fire menn rundt tredve. Merkelig nok hadde han lettere for å anslå alderen deres. Det var kvinnene som lo. Alle tre kastet hodene tilbake og slo latterdøra opp. Mennene humret, men det var ikke noe hjertelig over latteren eller holdningene deres. En av kvinnene, en av de to som satt med ryggen til ham, hun hadde langt, rufsete, mørkt hår, bøyde seg over bordet og sa noe til en av mennene. Så lo kvinnene igjen, og mennene humret pliktskyldigst med. Så la støyen seg, og alle drakk.
    Richard fanget serveringsdamen med blikket og vinket på henne.
    «Når kommer Harper på?»
    «Bandet?»
    «Ja. Ja, bandet. Når begynner de å spille?»
    «Ti, halv elleve.»
    «Får jeg en halvliter til.»
    Lokalet var blitt omtrent tre kvart fullt. De fire mennene reiste seg fra bordet der borte og gikk. De tre kvinnene satte seg tilbake i stolene, snakket lavt til hverandre, tente sigaretter og begynte å se seg rastløst om. Klokka var halv ti. Ti-femten minutter senere hadde de et nytt sett mannfolk ved bordet; tre halvgamle typer i jakke og slips. Kvinnene begynte å le igjen. Richard tok slurker av ølet med jevne mellomrom og ventet. Kvart over ti reiste de tre mennene seg og gikk til et annet bord. Fem minutter senere ble scenen mørk, en rød spotlight skar gjennom den tykke røyktåka og Harper kom inn på scenen med Telecasteren slengt over hofta og med bandet hakk i hæl.
    Det var tragedie. Richard hadde regnet med at det skulle gå fire-fem låter før de hadde spilt seg varm, og ting virkelig begynte å skje, men det skjedde aldri. Harper måtte ha fått for mange drømmer innfridd. Han hadde fått nye tenner, nytt band, ny stemme, nye låter, og alt bare raslet og skranglet, og det var pur tragedie gjennom hele første sett, tre kvarters sammenhengende fiasko. Harper husket tekstene, men drømmene hadde han glemt, eller de var blitt mindre.
    Richard tente en sigarett da de gikk av scenen etter å ha annonsert en liten pause. Det var ingen ting å klappe for. Han fikk en halvliter til, lente seg tilbake i stolen og slapp pusten ut i et langt støt.
    Alt det farlige var borte. Alt var trygt og sikkert.
    De tre kvinnene satt fortsatt alene ved bordet der borte, vred og buktet seg i stolene i febrilsk jakt på nye ofre. Den ene ble sittende og se på ham, og Richard tenkte at det ville ikke være lenge før han fikk en henvendelse. Men da hun reiste seg og kom mot ham, gikk det et støt av nifs gjenkjennelse gjennom ham.
    «Richard?»
    Han nikket. Smaken i munnen, følelsen av tunga var der igjen, lydene omkring, synsfeltet som var innsnevret og sløret av ølrus, alt var det samme, alt var tilbake, til og med det tunge drønnet fra hjertet.
    «Gode gud, Richard. Det er meg, Ellen.»
    Han nikket igjen. «Sett deg ned,» sa han. Stemmen var rar og hul.
    «Jeg skal bare hente sakene mine og snakke med jentene. Det tar bare et par minutter.»
    Hun gikk som hun alltid hadde gjort, denne seige hoftebevegelsen, de lange skrittene. Hun hadde hofter og ben til det, hadde hatt det for tolv år siden og hadde det fortsatt.
    Ellen, herregud så syk han hadde vært etter Ellen, syk etter å snakke med henne, danse med henne, ta i henne, få henne til sengs, eller bare se på henne. Han hadde gått på Rizia på dager da han ellers ikke ville giddet, men han visste at hun ville være der. Og han hadde sittet på respektfull avstand, helt alene, bare med en stadig økende mengde halvlitere til selskap, og sett på bordet hvor hun satt, omgitt av de to-tre faste venninnene sine og en lang, lang rekke gutter som slett ikke var så faste. Han hadde sett hvordan hun smilte til dem, strøk dem på kinnet og over håret, lo dem inn i ansiktet, ga dem små kyss på munnen og en sjelden gang la hånden ned under bordet og klemte lårene deres, og det hadde verket i hele ham, han hadde hatt lyst til å reise seg og skrike, kaste glass og stoler og storme ut fra lokalet som plutselig, hver gang krympet omkring ham og ble uutholdelig trangt og varmt.
    Hun kom tilbake. Nå var det han, endelig han som fikk føle den fulle effekten av smilet hennes, rett på. Hun strakte en lang, slank hånd over bordet og grep hans og trykket den og sa: «Det er mange år siden, Richard.»
    «Tolv.»
    Hun lo. «Du husker det så godt?»
    «Ja.»
    Hun  lo igjen. Han kunne ikke skjønne hvorfor alle de mennene som hadde sittet ved bordet hennes denne kvelden ikke satt der fortsatt. Den latteren hadde vært berømt en gang. Hvis de hadde visst det, tenkte han.
    «Hva synes du?» sa hun.
    «Om hva da?»
    «Harper.»
    «Forferdelig.»
    «Husker du da The Hunger kom ut? De spilte ikke annet.»
    «Jeg husker det.»
    «Husker du at vi danset til Slow Lament og Every Dog den kvelden?»
    «Som i går.» Han ville si noe mer, men holdt inne, smilte bare. Så sa han: «Unnskyld meg, jeg må visst på toalettet.»
    Hun smilte tilbake. «Jeg venter.»
    Inne på toalettet tømte han seg i pissoiret, så gikk han inn på et av avlukkene, satte seg på dolokket og tente en sigarett.
    Han hadde drukket seg til mot en kveld. Startet tidlig, og sent på kvelden hadde han endelig funnet motet. Han hadde reist seg og gått rett over til bordet hennes og sagt: «Vil du danse?» Hun så lenge på ham med halvsmilet sitt og hodet på skakke, og sa: «Gjerne.» Så reiste hun seg og han førte henne ut på dansegulvet og discjockeyen satte på Slow Lament, og alt var bare ekstase, hun la hendene bak nakken hans nesten med en gang, og han la sine om midjen hennes, hvilte dem på hoftene, med fingertuppene såvidt i berøring med den øverste delen av baken hennes, og de danset langsomt, langsomt, og hun la hodet ned på skulderen hans og hvisket at han danset godt, og han klemte litt til og sa at det gjorde hun også, og så sa hun at hun hadde ventet på at han skulle be henne om å danse, og det var da verden gikk i oppløsning sammen med hukommelsen hans; han kunne såvidt huske presset fra brystene hennes mot sitt, han trodde at han hadde latt en hånd gli litt lenger ned på baken hennes, det var mulig at hun kysset ham på halsen, men det var også mulig at det var innbilning eller noe han hadde diktet til senere, og da Slow Lament sluttet og det oppsto en liten pause forsøkte han å kysse henne, og hun lo og sa. «Ikke ennå, du går for fort frem.» Så satte discjockeyen i gang Every Dog Has Its Day, og det var bare de tre der, Ellen, Richard og Harper, og Richard hvisket teksten inn i øret hennes og hun klemte seg litt hardere inn til ham og så var låten slutt og han sa: «En dans til?» og hun så ham inn i øynene og ristet på hodet og rev seg brått løs, så brått at han ikke ante hva som hendte før sjokket traff ham med full kraft. Og da hun gikk av gulvet ropte han etter henne: «Bare en dans til?» men hun fortsatte bare å gå, og kort etter satt hun ved bordet sitt og snakket med en annen gutt, og Richard tømte halvliteren sin og enda en og så begynte de å blinke med lysene og han husket ikke mer før han lå på gulvet hjemme og spydde utover teppet.
    Han lente hodet mot de kjølige flisene på veggen, slapp sigaretten ned i toalettskåla, skylte ned, reiste seg og gikk ut. Ellen satt fortsatt ved bordet. Hun smilte da han kom tilbake, og han så at hun var blitt eldre. Det hadde kommet til rynker som den gangen for tolv år siden var totalt utenkelige, og det lot til at pupillene hennes var blitt lysere. Eller så var det igjen bare et trikk fra hukommelsens side.
    «Det er virkelig godt å se deg igjen,» sa hun.
    Han ristet på hodet. «Jeg kan nesten ikke tro det.»
    «Jeg har tenkt mye på deg.» Hånden hennes kom over bordet igjen, la seg rundt håndleddet hans og klemte hardt til. Han følte seg svimmel, men ikke ubehagelig svimmel. Han så bare henne, alt annet lå i uklare skygger omkring henne, forvridd og ute av fokus. Hun var vakker fortsatt, meget vakker. Hun hadde på seg svart kjole. Overdelen var ganske utringet, han kunne se kløften mellom brystene. Armene var lange og slanke, men med kjøtt på, ikke tynne. Halsen var slank og sterk og veltrimmet.
    «Jeg har ikke glemt deg heller,» sa han.
    «Dette er fantastisk,» sa hun.
    Han lette fortsatt etter noe å si da Harper kom på scenen igjen og la i vei med The Final Winner. De hørte på i taushet gjennom to låter, så bøyde Ellen seg over bordet og la munnen inntil øret hans: «Dette er grusomt. Jeg klarer ikke å høre på det lenger. Kan vi ikke dra hjem til meg og snakke sammen.»
    De reiste seg, gikk ut på gata og fant en taxi. Da han slo igjen bildøra hørte han Harper tvære i gang de første tonene av Every Dog,  og på veien så han for seg Harpers nye ansikt, barbert, fyldigere, med de nye, hvite tennene, og klarte ikke å konsentrere seg om det Ellen sa, men fylte bare ut med et ja og nei og hm der det virket som det passet seg.
    Leiligheten hennes var mørk, og hun skrudde bare på et par små lys som kastet et svakt rødorange skjær utover stua. Han kunne se omrisset av ting, men detaljene var skjult i halvmørket. Hun laget drinker og ga ham en.
    «Jeg skal bare en tur på toalettet,» sa hun.
    Han gikk over til vinduet og åpnet det, ble stående og se utover byen. Huset lå ganske høyt, og han kunne se de orange gatelysene på hovedveiene bukte og sno seg gjennom landskapet. Igjen dukket Harpers ansikt opp på netthinnen hans, og han kunne høre Every Dog slik han hadde hørt den forrige gang han hadde vært på konsert med Harper, for lenge, lenge siden.
    Han hørte en lyd bak seg og snudde seg. Hun sto i døråpningen i bare undertøyet, og det var ganske lekkert undertøy. Hun kom noen skritt mot ham, han gikk mot henne, og de stoppet bare en håndsbredd fra hverandre. Han stirret ned i øynene hennes. Pupillene hennes utvidet seg litt og fikk en rar glans, leppene hennes gled fra hverandre, han kunne se det glinse i de hvite tennene. Han knep sammen øynene og smilte svakt. Glansen i pupillene hennes ble sterkere. Han rygget noen skritt tilbake og betraktet henne. Brystene hennes fylte ut den svarte blondebehåen, han kunne forestille seg tyngden av dem i håndflatene sine. Lårene var obskønt hvite i kontrast til strømpene og strømpeholderen, og han kunne se hårdusken hennes som en mørkere skygge under det glatte, gjennomsiktige trusestoffet.
    «Snu deg,» sa han.
    Hun adlød. Han kunne kjenne en sitring i magen. Hun ville gjøre alt han ba henne om.
    «Trekk ned trusa, jeg vil se baken din.»
    Hun trakk den ned.
    «Ta den helt av.»
    Hun gjorde det.
    «Du kan snu deg igjen.»
    Hun snudde seg. Hun var dyprød i ansiktet, brystene hennes steg og sank hurtig, og øynene hennes var nesten utrolig blanke. Det virket som om leppene hennes hadde hovnet opp.
    Han pekte på en stol. «Sett deg.»
    Hun satte seg. Han satte seg i sofaen og stirret på henne. Etter en lang stund la hun seg litt tilbake slik at brystene hennes hevet seg mot ham og sa «Hm-m?» svært lavt, nesten ikke hørbart, mykt og malende.
    Han kjente etter, men kunne plutselig ikke føle noe som helst.
    Det spiller ingen rolle, tenkte han. Det kommer nok, det spiller ingen rolle.

Toppen av siden