|
OM SKIVA
Det er noe rart
med den første musikken du blir hektet på; det er akkurat som med den første
boka som virkelig snakker til deg og betyr noe for deg. Det kan lages
uendelige mengder flott musikk etterpå, eller den kan ha vært der på
forhånd, og du innser kanskje til og med at den på ett eller annet vis er
like bra eller til og med bedre enn den første store musikkforelskelsen, men
det er allikevel ikke det samme. Det er dette første møtet som rommer
magien. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke, men alle jeg snakker med har det
på samme måte.
Glamrock ble min ting. Noen har det slik med Bob Dylan,
eller prog-rock, eller heavy metal eller hip-hop. For meg ble det glam:
Cockney Rebel, Slade, David Bowie, Roxy Music, Suzi Quatro, for å nevne
noen.
Musikk har vært et referansepunkt i alt jeg har skrevet av
skjønnlitteratur. Jeg kan ikke skrive uten å ha etablert en slags rytme i
kroppen; før jeg setter meg til pc´en hører jeg alltid på musikk i en times
tid, en musikk som jeg tror vil være den rette for det jeg skal skrive
akkurat den dagen.
I Størst av alt falt det seg slik at glamrock viste seg å bli
den fruktbare rytmen, og i tillegg passet glam - både musikken og konseptet
- inn i handlingen på forskjellige måter; som lydspor, som metafor, og som
effekt. Og på et tidspunkt, da det nærmet seg slutten på skrivingen, slo
tanken meg, at boka fortjente et soundtrack, og at glam fortjente en
skikkelig revival. Så jeg gikk til Universal Music med denne ville
idéen om et soundtrack til en roman. Uvanlig, og sprøtt, men de tente på
idéen, og slik ble det.
Devil Gate Drive, som plata ble hetende - tittelen var et
uunngåelig valg, og de som leser boka tror jeg vil forstå det - er et
personlig utvalg innenfor glam´ens kanon. Man kan ikke få med alt; det må
gjøres valg. Men jeg tror i all ydmykhet det er blitt et representativt
utvalg, en god del av kanon, og i tillegg en skikkelig partyskive.
|
|
Steve Harley
David Essex
Arrows
Mott the Hoople
|
Glamrock - slik
Morten Harry Olsen hører den
Det er ikke ofte forfattere setter sammen et soundtrack til ei bok, men det
har Morten Harry Olsen gjort til romanen «Størst av alt». Og det er ikke et
hvilket som helst soundtrack, men noen av 70-tallets desidert fineste
glamrock-klassikere. (...)
Låtvalget vil man alltid debattere i en sånn
sammenheng, men siden Olsen har fått med seg «The Man Who Sold the World»
med Lulu og Bowie, «Crazy Horses» med The Osmonds, «Get It On» med T. Rex og
«Street Life» med Roxy Music, har han definitivt forstått bredden i
glam-spekteret.
Kurt Hanssen, Dagbladet, 25.10.04 -
les hele
Glamorøse popklassikere
«Devil Gate Drive» var Suzi Quatros største hit i 1974.Nå er denne og flere
andre gamle glamrock hits fra samme tid et viktig element i Morten Harry
Olsens nye roman, «Størst av alt». (...)
Alle som opplevde denne musikken som en berikende del
av ungdomsårene vil ha forslag til låter som heller burde vært med, kanskje
til og med noen artister som mangler. Morrissey vil for eksempel savne
Jobriath. Bortsett fra dette er «Devil Gate Drive» en helt fin introduksjon
til glamrocken, komplett med en fire siders introduksjon i innleggsheftet
(skrevet av Morten Harry Olsen selv), presentasjon av hvert spor i tillegg,
og hitlistestatistikk der det går fram at fenomenet var mye større i
Storbritannia enn i Norge. Sminke følger ikke med.
Geir Rakvaag, Dagsavisen/Nye Takter, 26.10.04 -
les hele
Glitteropprøret - Feiring av rockens morsomste
protestbevegelse.
Forfatter Morten Harry Olsen har satt sammen noe så originalt som et
soundtrack til den kritikerroste boken "Størst av alt". Så vellykket som
dette er blitt, burde det være noe å tenke på for andre.(...)
1960-tallet sluttet i gravalvor og olabukser. Rocken
innviklet seg. Den vokste seg stor og selvhøytidelig. Genesis, Yes & Palmer
laget kosmiske konseptalbum med ubegripelige tekster og komplekse, lange
låter. De spilte vanskelig på gitarer med to halser og strakk seg mot
Beethoven og Tsjaikovskij - som Chuck Berry gjorde opprør mot da rock'n'roll
eksploderte på 1950-tallet. Rocken bet seg selv i halen.
Men mens storebrødrene var opptatt av at rocken skulle
bli seriøs og vanskelig, gjorde trassige lillebrødre opprør. (...)
Lillebrødrene vendte tilbake til rockens utgangspunkt: Låtene skulle være
korte, livskåte og ha popens vesen. Hele poenget var at alle skulle kunne
synge med, danse sanseløst og ha det gøy i tre minutter. Det handlet om
retten til å være dum og deilig.
Plutselig var det lov å underholde og begeistere. Denne
CD'en viser at de beste låtene til Marc Bolans T. Rex, The Sweet, Mud, Steve
Harleys Cockney Rebel, Sparks, Slade og Wizzard fortsatt glitrer like
sterkt.
Asbjørn Bakke, Aftenposten, 26.10.04 -
les hele
|
