- serien
Om
Charles Dickens og
- serien
Exit var en serie spenningsbøker som
fravek malen for tradisjonelle kriminalromaner. Krim med litterære
kvaliteter? Romaner med et spenningselement? Ja, og ja, og kanskje mer
til. Vi kalte serien Exit for å
fortelle at den representerte en utgang, en utvei fra de tradisjonelle
forestillingene om hva bøker som handler om forbrytelser egentlig kan være.
Serien skulle være et alternativ, med litteratur fra forskjellige
kontinenter. I mitt stille sinn kalte jeg den "krim for voksne, kresne
lesere".
Noen av titlene i serien var
Lars
Anderssons Artemis;
Mark Blackabys Etter Lady Day har det bare gått nedover; Larry Browns
Far og sønn;
Joseph O´Connors Selgeren;
Charles Dickens´ Mysteriet Edwin Drood;
Lars Kjædegaards Et helvetes hus;
Sverre Knudsens Berettiget;
Carlo Lucarellis Almost blue;
Patricia Melos Morderen;
Lewis Nordans Skarpskytter-blues og
Josephine Teys Tidens datter.
Til
én av bøkene, Charles Dickens´ Mysteriet Edwin Drood, måtte jeg skrive et
forord, ettersom det er en ufullført roman.
Mysteriet
Edwin Drood
”Mysteriet
Edwin Drood” er en ufullført roman, ja, bare en halv roman. Det er viktig å
vite det, når man setter seg ned for å lese denne boken. Ikke for å unngå
noen skuffelse, tvert om er det viktig for å høyne nytelsen.
Skuffelsen er tilstede i utgangspunktet, naturligvis, for
Charles Dickens var en genial forfatter, noe man ikke kan si om så mange, og en
ufullført og lovende roman av en genial forfatter bærer alltid med seg en
skuffelse i kraft av at leseren blir snytt for geniets fullbyrdelse. Det kan man
ikke komme forbi. Det kan man, derimot, legge til side.
Det man ikke kan legge til side, er at ”Mysteriet Edwin
Drood”, halvferdig som den er, virker som den skal bli en viktoriansk
kriminalroman (en «sensation novel», som man kalte sjangeren på den tiden),
og at den derfor, i tillegg til, men underordnet mangelen på fullbyrdelse, også
mangler oppklaring eller oppløsning eller avsløring eller hva som helst annet
som Charles Dickens selv må ha sett som nettopp denne romanens naturlige
fullbyrdelse.
Man kan altså lese ”Mysteriet Edwin Drood” på to måter:
Som en ufullført Charles Dickens-roman, og som en ufullført kriminalroman -
den ene lesemåten utelukker ikke den andre.
Det kan virke utilfredsstillende og plagsomt, men det kan også
virke inspirerende og tankefremmende. Hvor ofte får man egentlig anledning til
å lese en roman av en genial forfatter, der fasiten ikke eksisterer?
Men det skal også sies at det i bunn og grunn er det samme
overordnede spørsmål man stiller seg uansett hvilken lesemåte man legger an,
nemlig: Hvilken roman ville ”Mysteriet Edwin Drood” ha vært hvis den var
ferdig?
”Mysteriet Edwin Drood” ble skrevet som føljetong for månedlig
publisering, som alt annet Dickens skrev. Den første delen sto å lese i april
1870, i magasinet All the Year Round, som Dickens selv grunnla i 1859; et
magasin som forente underholdning og sosial opplysning, og som på høyden
solgte i så mye som 300.000 eksemplarer. Hans forrige verk, Our Mutual Friend
(1865), hadde ikke vært noen stor suksess, spesielt ikke etter storverket Great
Expectations (1861), og ”Mysteriet Edwin Drood” ble av de fleste av
samtidens kritikere, som anmeldte føljetongen etter hvert som den skred frem,
ansett for å være et høyst tilfredsstillende comeback.
”Mysteriet Edwin Drood” var ment, både etter viktoriansk
standard og spesielt etter dickensiansk, som en kort roman; bare tolv episoder
eller deler mot de sedvanlige tyve, og den ferdige halvdelen tegner da også til
å bli en av Dickens´ mest kompakte, velstrukturerte og handlingsrike romaner.
Onsdag 8. Juni 1870, etter å ha arbeidet intenst med
”Mysteriet Edwin Drood” hele dagen, fikk Dickens, som i lengre tid hadde
lidd av skrantende helse, imidlertid slag under middagen. Han døde neste dag.
Han hadde skrevet ferdig fem, nesten seks, av de tolv episodene, og etterlot seg
i tillegg noen få notater, et avbrutt kapitel, «the Sapsea Fragment», som
kanskje og kanskje ikke var ment for senere bruk, en rekke kryptiske uttalelser
om den videre utviklingen i ”Mysteriet Edwin Drood”, og en rekke spørsmål
om en ufullført roman; spørsmål som ettertiden har forsøkt å besvare
gjennom en formidabel opphopning av litteratur - over 150 bøker, artikler,
studier.
Ingen, ikke ett, av disse spørsmålene kan besvares med absolutt sikkerhet, og
mange er uvesentlige, men noen av dem er verdt å stille om igjen når
”Mysteriet Edwin Drood” nå foreligger for første gang i norsk
oversettelse. Det mest åpenbare er selvfølgelig det som ligger i bokens tittel
og de seks episodene som ble ferdige, nemlig spørsmålet om hva som skjedde med
Edwin Drood - ble han myrdet? Og i så tilfelle, av hvem? Og ettertiden har
hellet ganske bestemt i én retning, nemlig mot å peke ut ”Mysteriet Edwin
Drood”s antatte superskurk John Jasper som morderen.
Dickens hadde planer, det er det ingen tvil om. To og en halv
måned før han døde var Dickens i en halvannen time lang audiens med
dronningen. Etter audiensen skrev han i et brev til vennen Sir Arthur Helps: «Hvis
Hennes Majestet skulle være tilstrekkelig interessert i fortellingen til å ønske
å få vite noe mer om den før hennes undersåtter får anledning, ville jeg vært
svært stolt over å kunne foregripe publiseringen.» Hennes Majestet var ikke
tilstrekkelig interessert, men dette avslører at Dickens nok må ha hatt flere
tanker i hodet enn de som hans etterlatte notater avslører.
Flere av Dickens´ samtidige hadde klare meninger om
oppklaringen av mysteriet. Datteren, Kate Perugini, og sønnene Charles jr. og
Henry, var blant dem, men den mest tydelige var illustratøren Luke Fildes, som
påsto at Dickens ba ham forlenge lengden på Jaspers slips i én av
illustrasjonene, ettersom det var dette Jasper skulle benytte til å kvele Edwin
Drood. Påstanden er imidlertid ikke helt ukontroversiell, da den først dukket
opp i 1905. Mye har da også vært skrevet om illustrasjonene, uten at dette
sier noe særlig av interesse.
I det hele tatt skal man ikke lese mye av det som er skrevet
om ”Mysteriet Edwin Drood” før man finner ut at det er tidsøde i den grad
det påstår å bidra til å løse mysteriet. Ja, litteraturen om ”Mysteriet
Edwin Drood” er langt mer skuffende i så måte enn rett og slett å lese det
Dickens skrev selv. Det er ingen av løsningsforsøkene som har Dickens geni, og
de er enten mislykkede eller spekulativt ufunderte i forhold til teksten;
gjettverk, med andre ord.
Det andre åpenbare, og kanskje det mest overordnede spørsmålet, er om Dickens
overhodet hadde i tankene å skrive en kriminalroman, en «sensation novel»,
eller om han hadde helt andre planer med romanen.
På den ene side hadde Dickens i mange år utvist en stadig
økende interesse for en av datidens nyheter, nemlig politidetektiven og hans
rolle. I en artikkelserie i magasinet Household Words, forgjengeren til All the
Year Round og i likhet med dette grunnlagt av Dickens selv, hadde han skrevet både
innsiktsfullt og særs begeistret om det nylig opprettede Detective Office.
Politifolk dukket da også hyppigere opp i bøkene hans etter disse artiklene.
Som med-redaktør for All the YearRound hadde han også gitt andre forfattere
tydelige tilbakemeldinger på deres «sensation novels», samtidens forløper
for kriminallitteraturen, og hadde etter hvert en klar innsikt og ingen liten
forkjærlighet for denne løse sjangeren. Men det er vel verdt å huske at «kriminalromanen»
i noen moderne forstand ennå ikke eksisterte i 1870; «sensation novels» var
en langt mer uferdig og flyktig sjanger enn nåtidens kriminalroman, og Dickens
hadde ingen fasttømret tradisjon å bygge på.
Tildels kan man finne antydninger til et svar på spørsmålet
gjennom lesningen av den halve romanen som foreligger, for den er rendyrket
Dickens. Selv om hans romaner gradvis hadde beveget seg i dystrere, til og med
mer pessimistisk retning, mistet han aldri sansen for, eller grepet om, den
komiske satire som gjennomsyret hans tidligere verker, og den finnes da også i
”Mysteriet Edwin Drood”; skjønt den er glimtvis er den aldri malapropos. Og
for leseren er det nesten utenkelig at Dickens ikke skulle hatt en tanke om å
utvikle denne satiren i de neste seks episodene. Både katedralbyen Cloisterham
og en rekke av dens innbyggere blir i løpet av de seks foreliggende episodene
bygget opp - rigget er kanskje det riktige uttrykket - for samfunnskommentarer
av det slag Dickens behersket og elsket.
Det er ingen ting, med andre ord, som tyder på at Dickens
hadde tenkt å legge andre bånd på seg enn en relativ knapphet og et relativt
høyt tempo, noe som like gjerne kan ha skyldtes hans gradvis økende misnøye
med vennen Wilkie Collins´ «sensation novel» The Moonstone, som Dickens
innledningsvis var svært begeistret for, men sakte og sikkert kom til å
mislike for dens fyllstoff og utflytende struktur (noe som kanskje har
sammenheng med hans egen begrensede suksess med den utflytende og langdryge Our
Mutual Friend). Knappheten og tempoet, som idag feilaktig kan tilskrives et ønske
om å skrive en «kriminalroman», var altså i samtiden snarere i motsetning
til et slikt ønske. Dickens skrev da også til sin venn og senere biograf John
Forster at han hadde en «very curious and new idea», hvilket ikke akkurat
antyder at han aktet å begrense seg til en dime-a-dozen «sensation». Nei,
Dickens selv hadde nok først og fremst planer om å skrive en
Dickens-fortelling; sikkert ikke upåvirket av samtidens strømninger, men
heller ikke ukritisk i forhold til dem.
I denne forbindelse skal også tre andre forhold nevnes. For
det første er det et faktum at Dickens i arbeidet med ”Mysteriet Edwin
Drood” begikk en av sine sjeldne brølere da han skulle beregne lengden på
manuset i forhold til lengden på de trykte episodene, for det viste seg at
manus rett og slett var for kort, helt fra begynnelsen av. Dette medførte at
Dickens måtte gjøre større endringer underveis enn han var vant til, blant
annet ved å bytte om på kapittel-rekkefølgen (en episode besto jo av flere
kapitler). For det andre besto Dickens´ tidlige, opprinnelige idé til
”Mysteriet Edwin Drood” i hovedsak av kjærlighetshistorien mellom Edwin
Drood og Rosebud, og som man vil se av notatene ligger det adskillig ettertrykk
på dette forholdet. For det tredje foreligger det sterke og ganske
overbevisende påstander om at Dickens rett og slett ombestemte seg med hensyn
til hvor bokens skulle ende, etter at han hadde skrevet de første episodene. Og
en slik forfatter var Dickens, at det slett ikke er usannsynlig.
Her er det leseren kan glede seg over det ufullførte, i den grad det ufullførte
kan glede. For i de foreliggende seks episodene finnes ikke noe svar, hverken på
det ene eller det andre spørsmålet, bare muligheter.
Hvis jeg skal anbefale en lesemåte, må det være å lese
boken som en Dickens-roman, først. Rett og slett for gleden ved det som er
Dickens: De fabelaktige karakterskissene, den vidunderlig ondsinnede satiren der
den stikker kloen frem, den presise og samtidig eklektiske fortellerstemmen,
evnen til å male med bred pensel i det ene øyeblikk og antyde med fin spiss i
neste. Dernest, og først da, kan man prøve å leke detektiv: Gjøre seg opp en
mening om John Jasper og Edwin Drood og deres forhold, lete etter andre mulige
skurker, forsøke å finne ut hvem av skikkelsene i boken som opptrer i
forkledning, og så videre, og så videre.
I denne norske utgaven har vi tatt med Dickens´ etterlatte
notater, for hva de er verdt - ikke mye for leser-detektiven, etter min mening -
og det etterlatte Sapsea-fragmentet, som skal tas med en klype salt, da det er
meget mulig at det var en forkastet kladd ment for en av de seks første
episodene. Skulle noen ha lyst til å gå videre, er Felix Aylmer: The Drood
Case fra 1964 et bra sted å starte.
Men jeg anbefaler det ikke. Jeg anbefaler å nyte det som finnes av ”Mysteriet
Edwin Drood”, svelge skuffelsen over at den aldri ble ferdig, og nyte
alternativet til skuffelsen, som er ens egne spekulasjoner - and may the case
rest.