FOR ALT HVA VI ER VERDT
(fra novellesamlingen "For alt hva vi er verdt", 1985)

Bilen passerte ham, og bremselysene glimtet til. Han gikk i jevn fart til han nådde den igjen. Da stoppet han.
    Kristin kom ut.
    «Det er ikke noen vits i,» sa han. «Ikke plag deg selv for min skyld. Gå hjem og sov.»
    Hun ristet på hodet.
    «Hør her,» sa han. «Jeg går bare en nattetur. Det er ikke noe mer. Det har ingen ting med deg å gjøre.»
    «Klart det har noe med meg å gjøre.»
    «Nei.»
    Hun ristet på hodet igjen. Så låste hun bilen. «Jeg blir med.»
    «Javel da.»
    De spaserte ned Fredensborgveien, oppover mellom småhusene i Damstredet, over plassen mellom de ruvende blokkene i Westye Egebergs gate. I parken bak blokkene satte han seg på en benk, ble sittende og stirre utover byen.
    Kristin sa: «Du er nødt til å snakke om det.»
    «Jeg kan ikke snakke om det.»
    «Du er nødt. Ellers er alt forgjeves. Da begynner bare hele djevelskapen på nytt.»
    Han begynte å si noe, men holdt inne. Så nedover Kjærlighetsstien.
    «Vi er sammen om dette,» sa Kristin.
    Uttrykket hans hardnet. «Må du være så forbannet selvoppofrende? Kan du ikke bare la meg være i fred? Jeg ba deg ikke om å vente i alle disse månedene.»
    Hun dro seg i det blonde håret. «Jeg ventet ikke.» Hun fant frem sigaretter og tente en. «Det bare ble slik.»
    «OK,» sa han. «Jeg beklager. Kan jeg få en sigarett?»
    «Du røyker ikke.»
    «Jeg har lyst til å begynne.»
    Hun ga ham en sigarett og tente den for ham. Han puffet forsiktig på den og hostet litt.
    Hun sa: «Du kan ikke sitte og dulle med deg selv i all evighet. Du må få ut fingeren.»
    «Tror du ikke jeg vet det?»
    «Jo. Men ... »
    «Det var ikke du som fant - henne.» Hun snudde seg vekk fra ham. De røkte en stund i stillhet.
    Til slutt sa hun: «Du kan slå meg i bodet med fakta så lenge du vil. Jeg kan ikke ta igjen. Det forandrer ingen ting. Du velter deg i vonde minner. Skal jeg sitere Chungyam Trungpa for deg: Hvis du ser noe vakkert - ikke klyng deg til det. Hvis du ser noe forferdelig - ikke klyng deg til det.»
    «Du har lest i mine bøker.»
    «Hvorfor skulle jeg ikke det?»
    Han bøyde seg frem og la ansiktet i hendene. Det var en klar natt uten fare for regn, men det første, kjølige høstdraget lå i luften. Han rettet seg opp.
    «Jeg er veldig glad i deg,» sa han.
    «Jeg vet det, men det er godt å høre det. Du har ikke sagt det siden du kom ut.»
    «Beklager.»
    «Jeg er glad i deg også. Uansett. Men du må finne igjen litt av den personen du var.»
    «Jeg kan aldri bli den samme.»
    «Jeg vet det. Det er i orden. Men litt av den samme.»
    «Vil du ikke føle det som vi har mistet noe? Seksten måneder på Dikemark er et helt liv.»
    Hun reiste seg, gikk litt nedover i skråningen, ble stående og tenne en ny sigarett. Så kom hun tilbake.
    «Jeg vet ingen ting om fremtiden. Jeg føler meg fattig i forhold til deg. Jeg misunner deg den innsikten du har fått. Jeg vet at prisen er høy,» la hun fort til.
    «Og det sier du! Jeg som er helt prisgitt deg. Jeg er blitt en liten gutt som er helt avhengig av mammaen sin for trøst og hjelp, og jeg liker det absolutt ikke.»
    Hun så ned. «Jeg er redd for deg,» sa hun. «Jeg husker de første månedene. Du hadde fortrengt alt sammen. Du var en helt annen person. Du ville aldri snakke alvor. Du hare spøkte og lo og fortalte vitser, men det var så desperat. Bare groteske, makabre vitser, og jeg ante ikke at du kom til å være der så lenge. Jeg vet ikke - hvis jeg hadde visst det - men jeg tok en dag om gangen. Legen sa alltid at det ville ta lang tid, men jeg trodde vel ikke på ham. Jeg er fortsatt redd, men jeg tror det går den rette veien.»
    «Bortsett fra i kveld?»
    Hun trakk på skuldrene. «Jeg kjenner meg som høstløv, som om jeg faller. Men det kommer en vår til. Vi må bare gjennom en vinter først. Jeg tror det nytter å holde ut. Holde fast på varmen for alt hva vi er verdt.»
    «Du er nydelig,» sa han. «La oss gå tilbake til bilen. Jeg tror du parkerte feil.»
    De gikk rolig nedover, passerte La Guitarra. Han nikket mot restauranten. «De har fått nytt skilt siden vi var der sist. Da vi... »
    Hun smilte. «Da vi?»
    Han smilte tilbake, litt trist. Men det var et smil. «Da vi feiret ett års bryllupsdag. »
    «Der ser du! Du kan.»
    «Jojo.»
    De gikk videre. Under vindusviskeren flagret en parkeringsbot. Han brettet den pent sammen og la den i lommeboken, holdt ut hånden. «Noe imot at jeg kjører?»
    Hun ga ham bilnøklene.
    De satte seg inn. Motoren harket et par ganger før den kom i gang. Han svingte inn på Maridalsveien og fulgte den nordover.
    «Hvor skal du?» spurte hun.
    «Du får se. Det er i orden.»
    Hun tente en sigarett, litt nervøst. Han la hånden på låret hennes og klappet det et par ganger. Hun smilte til ham og åpnet sidevinduet.
    «Hun kommer ikke til å våkne opp igjen til våren, vet du,» sa han.
    Kristin stivnet.
    Han ristet på bodet og fortsatte: «Tenk å bli voldtatt og drept syv år gammel. Du skjønner ikke noe. Du har ingen erfaringer å plassere noe slikt i. Alt er bare svart, blind smerte og ... »
    Han avbrøt seg selv og svingte ut av veien, stoppet bilen og lente hodet mot nakkeputen. Hun strakte seg forbi ham og slo på nødblinken, strøk armen hans noen ganger, tente to sigaretter og ga ham den ene. Han inhalerte dypt. Etter en stund ble han rolig igjen.
    «Jeg vet det,» sa hun. «Du tror meg ikke, men jeg kjenner det i hele kroppen.»
    «Jeg tror deg.»
    «Du kan ikke stoppe verden.»
    «Nei. Jeg skulle bare ønske at noen andre hadde funnet henne.» Han stirret mørkt ut frontruten. «Nei. Jeg mener ikke det,» mumlet han og startet bilen igjen.
    Han kjørte av ved Bjerkebanen og fortsatte forbi Årvoll.
    «Jeg vet hvor du skal,» sa hun plutselig.
    Han presterte et nytt smil.
    Han stoppet bilen oppe i lia, på en snuplass. «Her er det lenge siden vi var,» sa hun.
    «Første kvelden. Vi dro aldri tilbake, selv om vi snakket om det hele tiden.»
    De hadde mesteparten av byen foran seg. De gikk ut av bilen, satte seg i skråningen foran plassen. Hun la en arm om halsen hans og vugget ham frem og tilbake.
    «Jeg skjønner ingen ting av deg,» sa hun.
    «Jeg trenger masse tid.»
    «Det skal du få.»
    «Og hjelp.»
    «Det også. Det skal gå bra.»
    «Kan jeg få en sigarett til?»
    Hun ga ham en. Han røkte den ned og stumpet den. Så la han seg på siden og rullet seg utfor den lange. bratte skråningen.
    «Nei!» skrek hun etter ham.
    Etter et par minutter kom han opp igjen. jakken hans var skitten og hadde fått en stor flenge.
    «Idiot!» sa hun.
    «Jeg beklager. Det var en slags fattig gest.»
    Hun mumlet: «Så lenge du nøyer deg med det.»
    Han grep omkring henne og klemte henne hardt.
    «Kjør oss hjem,» sa han.
    Han sovnet på veien tilbake. 

Toppen av siden