Skuffende om golfpsykologi

Hvis du trenger gode råd om hvordan du blir herre over din egen psyke bør du være meget forsiktig med hvordan du leser Det mentale golfspillet.

Fred Asknes: Det mentale golfspillet
 Gyldendal Undervisning 2002

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 




anmeldelsen ble først publisert i
Golf Digest Norge i 2002

 Den norske golfbokfloraen er en nokså tilfeldig blanding av oversettelser og norskutviklede prosjekter, av illustrerte praktbøker, instruksjonsbøker og bøker som inneholder mer eller mindre epistelpregede tekster. Men en idrettspsykologisk gjennomgang av golfspillet, skrevet av en nordmann, er en nyskapning på området, og det er i utgangspunktet all grunn til å ønske den velkommen. Dessverre er ikke resultatet like oppmuntrende som initiativet.

Psykologen Fred Asknes, som i forordet presenterer seg med "tretti års erfaring fra arbeid med hvordan mentale eller psykiske faktorer innvirker på prestasjoner og mestringsevne", har prestert en bred, men meget kort innføring i forskjellige faktorer som påvirker golfspillet. Kapitteltitler som "Automatisering", "Personlighet og forutsetninger", "Positiv tenkning", "Negativ tenkning", "Egenmotivasjon" og "Konsentrasjon" (blant andre) røper at dette er en grunnbok, en vegg-til-vegg gjennomgang av temaet.

Asknes har også prøvd å gjøre stoffet enkelt: Dette er ingen psykologisk fagbok, men en bok ment for utøverne i sporten. Språket er lettfattelig, uten direkte å gå på akkord med den faglige kvaliteten, og forståelig for de aller fleste.

Et av problemene er imidlertid mangelen på definisjon av begrepene "utøver" og "de fleste", for Asknes henvender seg tidvis til spilleren og tidvis til golf-proen som skal instruere spilleren. Han skiller heller ikke mellom utøveres forskjellige nivåer; i det ene øyeblikket henvender han seg til nybegynneren, i neste til den erfarne klubbspiller, og i neste til spillere på nesten profesjonelt nivå.

Dette medfører at boken blir unyansert og ufokusert: Det enkle, nesten selvfølgelige (eller banale), går hånd i hånd med mer kompliserte innsikter og beskrivelser. Mangelen på fokus forsterkes av bokens intensjon om å være en tilnærmelsesvis komplett gjennomgang av samtlige mentale suksessfaktorer, samtidig som den er så kortfattet som den er: Den blir, fordi den aldri går virkelig i dybden gjennom konkrete eksempler og paralleller til andre sider av livet, uinspirerende og tilsynelatende overfladisk, selv om den rent faglig ikke er det.

Verre er det at Asknes ikke makter å være oppbyggelig og konstruktiv. Hans gjennomgang av suksessfaktorene har en negativ grunntone: Han påpeker alle problemområder innenfor psykens innflytelse på spillet, men foreslår nesten ingen resepter. Noen enkle pusteøvelser er den eneste virkelige beholdningen her.

Det kan innvendes mot denne kritikken at det ligger i sakens natur: Det gamle – men ikke helt sannferdige – slagordet om at man må kjenne problemet for å løse det. Hvis man imidlertid måler Asknes´ måte å angripe dette på mot golfpsyke-guruen Bob Rotellas (Golf is not a Game of Perfect), ser man klare forskjeller. Nå kan man være skeptisk til Rotellas Ole Brumm-aktige halleluja-psykologi ("ja takk, begge deler") — på den annen side ser man jo i idrettssammenheng at den faktisk fungerer riktig bra.

Den som leser Det mentale golfspillet vil derimot sitte igjen med en følelse av "herregud, så vanskelig det er!"

 Kort sagt: Asknes henvender seg til så mange at han ikke treffer noen presist, og han gjør det på en slik måte et boken er mest instruktiv overfor de som minst trenger det.