|
Det er ingen tvil om følgende: Jeg burde ha
begynt å spille golf mange år tidligere. Omtrent 39 år tidligere, for å
være eksakt. Jeg er en av mange som har virkelig sen starttid på første
utslag.
Min utmerkede pro har
ved en anledning mumlet noe om at jeg har en viss grad av talent. Han kan
være høflig, naturligvis. Og hvis han ikke var bare høflig, så sa han i
hvert fall ikke noe om hvor mye talent. Ikke spurte jeg, heller. Jeg er
ikke helt sikker på at jeg vil vite svaret. Jeg tenker slik, at det er
bedre å trene litt til – kanskje litt mer enn litt, faktisk – før jeg spør
ham om hvor god jeg egentlig kan bli.
Det er noe med å begynne med
golf etter at man har bikket de 40. Noen av mine venner antydet (enda en)
midtlivskrise da jeg fortalte dem at jeg hadde kjøpt golfkøller – som om
det var en cabriolet, en motorsykkel eller det som verre er vi snakket om.
Imidlertid forstummet de mest kritiske utsagnene etter at det gikk opp for
dem at dette var noe som ikke tok slutt i løpet av noen uker eller
måneder.
Frafallet av kritiske
innvendinger kan skyldes at jeg ikke har fortalt dem om hvor mye penger
jeg de facto har lagt ned i denne forholdsvis nyvunne besettelsen. Nå er
det klart at man ikke trenger å kjøpe så gode køller som jeg har gjort.
Tvert om, vil jeg nesten si. For jeg ser ganske dreven ut inntil jeg
begynner å spre baller utover driving rangens fulle bredde som om jeg
skjøt med hagle. Da begynner folk å kikke på meg med blikk som på en eller
annen måte later til å romme begrepet "patetisk".
Og det hadde seg også slik at
jeg manglet det meste av tilbehør man trenger for å spille golf i Norge,
som regntøy, en komfortabelt tettsittende genser og diverse annet — mye
diverse annet. Men skitt au, jeg vet med meg selv at jeg kommer til å
drive med dette resten av livet, og at disse køllene og tilbehøret ikke
kommer til å bli utrangert på halvannet år. (Men jeg håper naturligvis at
R&A og USGA skal bli enige om å sette bom stopp for utstyrsutviklingen,
slik at utskiftninger ikke blir et tema for meg.)
Men alt dette – protimer,
bensin- og hotellutgifter inkludert – er nå så. Verre er det med de
skjulte utgiftene ved å ta opp golf på et så sent tidspunkt i livet. For
ikke lenge siden summerte jeg hva jeg hadde brukt på kiropraktikk,
massasje og kortisoninjeksjoner, og det var ingen behagelig opplevelse å
se sluttsummen. Og jeg frykter den dagen min relativt sett positive
utvikling stopper opp, og jeg begynner å bruke penger på psykologiske
tjenester.
På den annen side: Hvor
frustrert hadde jeg vært hvis jeg hadde begynt å spille golf som to-åring,
og ikke nå maktet å holde tritt med Tiger og Ernie?
La oss se på det å begynne med
golf etter at man har fylt 40 fra den siden: Tiger har en del års
forsprang på meg, og han kommer ikke noe særlig videre. Han kan nok komme
tilbake etter halv-fadesen i The Open, for all del, men for ham er det
snakk om høyst marginale forbedringer nå, og å holde dampen oppe.
For meg, derimot, snakker vi om
store forbedringer fra kvartal til kvartal. I år er jeg for det meste på
fairway, det er ingen liten gevinst i det! Litt mer øvelse med driveren,
så får jeg den alltids til å gå 220 meter og sånn cirka rett frem. Og det
vil antagelig komme en dag da jeg slutter å bruke tre og fire putter på
greenen.
Jeg bare sier det: To-tre år
til nå, så får Tiger et problem med meg i head-to-head-spill, hvis vi bare
følger Stableford-systemet. Om fem år har jeg ham ved haleroten, og bare
gudene vet hvordan vi ligger an i forhold til hverandre om åtte, når vi
møtes på touren.
Jo, det ligger store fordeler i
å ta opp golf etter 40. |
epistelen ble først publisert i Golf Digest
Norge i 2002 |