Tre dager med Vibeke

Golf Digest Norge eksisterte i noen få måneder, knapt et år, før det gikk inn. I løpet av den tiden skrev jeg den følgende reportasjen om vår nest beste kvinnelige golfpro, Vibeke Stensrud, som da håpet å få sitt store gjennombrudd i 2003. Det har ikke gått helt etter planen, men det er "mye god golf" i henne, og fortsatt er ingen ting umulig. Bildene er tatt på Tenerife ved sesongstart-turneringen 2003, da jeg bar bagen hennes.
 

Profesjonelle golfspillere er ikke som andre golfspillere. Vibeke Stensrud triller ikke baller i Marbella mens hun nyter sesongavslutningen. Vi skriver uke 46, 2002 — men hun er allerede godt i gang med 2003-sesongen.

It´s beginning to look a lot like Christmas

Vibeke Stensrud virker selvsikkert konsentrert på driving rangen, selv i det noe obskure halvmørket på Bærum Golfsenters innendørsanlegg. Rutinen utføres med fundamentalistisk presisjon: Hun tar noen faste, raske skritt tilbake fra ballen. Ser på den, opp på treffpunktet, på ballen, på treffpunktet igjen, så går hun til ballen og tar oppstilling. Fester grepet, flytter føttene i posisjon, justerer grepet, justerer føttene, ser på siktepunktet. Ny justering av grep og benplassering; bare en forsiktig tripping. Et siste blikk på siktepunktet. Utløser slaget med et "forepress", som hun kaller det, svinger, strammer leppene — og slår. Hardt, meget hardt. Og ballen smeller rett i siktepunktet.
    Hun snur seg mot meg, gliser. "Den var bra!" sier hun med ettertrykk.

    Men idag, denne mandagen, er de stort sett bra. Hver gang. Akkurat som rutinen – inkludert det å stramme leppene – er den samme hver gang.

    En melodistrofe kommer til meg, der jeg sitter og misunner henne: "It´s beginning to look a lot like Christmas." Det har begynt å snø ute, men det er ikke bare derfor. Jeg kunne like gjerne fått for meg "Happy days are here again". Det jeg ser på, er en golfspiller som begynner å få det til, som vet hva hun driver med, som er i stand til å gjøre den samme tingen om og om igjen — en viktig nøkkel til suksess. Rutinen hennes minner meg litt om Colin Montgomeries. Enkel, nesten minimalistisk. Hurtig, men aldri slurvete. Og vi har alle sett, denne høsten, hva Monty er i stand til; vi vet at i golf er det aldri for sent å være på topp. Vibeke har kanskje vært en skuffelse noen år, for seg selv og andre. Men det er ikke over.

Vendepunkt Biarritz

Vibeke vet det også. Nå. Men det har ikke alltid vært slik. "Vi oppsummerte i fjor høst: Enten måtte jeg gi meg, eller så hadde vi endel arbeid å gjøre. Det handler om hele teamet, ikke bare meg. Naturligvis måtte jeg være villig til å gi mye mere, men jeg er fryktelig avhengig av teamet, og vi ble enige om at vi også måtte jobbe bedre sammen. Det var alle veldig enige om. Og så begynte vi å jobbe med små ting, spesielt de første 30 centimeterne av svingen."
         "Var du virkelig i nærheten av å kutte ut for ett år siden?" spør jeg, lett sjokkert.
        Hun hever øyenbrynene, forundret over spørsmålet mitt. "Ja, selvfølgelig tenkte jeg på det. Det har vært tungt noen år, egentlig, for å være helt ærlig. Resultatene og alt har ikke vært som jeg hadde håpet på, så på en måte har det vært veldig skuffende år. Seks år på touren. Og de siste par årene før vi begynte å jobbe med svingen igjen… Jeg mener, å gå rundt og spille dårlig golf er… det er bare dritkjedelig."
        Men det snudde endelig i Biarritz. Etter en jo-jo-sesong med stort sett halvdårlige, tildels dårlige resultater endte hun i sesongavslutningen på en meget hederlig 14. plass.

        "I Biarritz hadde det faktisk gått nøyaktig ett år, og endelig begynte det å sitte. Jeg hadde jo håpet at resultatene skulle komme tidligere og være bedre, så der klarte jeg ikke helt målet, men rent svingmessig har vi kommet mye lenger enn vi hadde trodd, faktisk. Rent slagmessig har det vært masse bra slag i år. Men det har vært for ustabilt. Og i Biarritz slo jeg også noen dårlige slag, spesielt de siste par dagene. Siste dagen var jeg i skogen en del, og måtte bare chippe for å komme meg ut. Men det begynte å sitte. Men i år…" Hun trekker på skuldrene. "I år har vært en del av prosessen, så det er ok. Vi har ikke fokusert på resultater. Det er klart jeg hadde håpet på litt bedre resultater, å scramble litt oftere, å klare cuten noen flere ganger, men det er ok. Rent svingteknisk er det et hav av forskjell fra før. Putting og nærspill har jeg alltid vært god på. Svakheten er langspillet, jeg har aldri vært en god ballstriker, og det er det vi jobber med. Jeg har vel aldri trodd at jeg skulle kunne bli noen fantastisk ballstriker, men nå… nå tror jeg jeg kan bli mye bedre enn jeg noengang hadde trodd. Jeg merker det på slaget nå. Jeg har slått jævlig mye bra slag i år. Det er en helt annen klasse over det enn det har vært noen ganger før. Det kan ikke sammenlignes. Det er så bra nå!" Og Vibeke Stensrud slår ut med armene og smiler et hengivent, bredt smil. En lykkelig jente med en sterk følelse av at hun er på vei mot noe som er større, bedre.

Helt pingle?

Gratis er det ikke. Ikke på noen måte. Vibekes ansiktsuttrykk, der hun gjør knebøyninger med tung vekt på ryggen i Toppidrettssenterets ujålede, effektive lokaler, forteller hele historien om det. Det er nest siste serie, nest siste bøyning, og hun kommer seg ikke opp. Bak henne står mannen som har designet styrkeprogrammet hennes, Matthias Lilleheim. Han gjør de samme bevegelsene som henne, hvisker oppmuntringer til henne. Men hele ansiktet hennes vrenger seg, skjelvingen i lårene blir til spasmer, og påkjenningen blir for stor. Hun legger vektene på plass, spenner av seg jernpumperbeltet, snur seg til meg og sier: "Du synes sikkert jeg er helt pingle."
        Jeg smiler fårete tilbake. Jeg har sett henne jobbe der i gymsalen en hel dagen, og ikke pokker om jeg noensinne skal forsøke å antaste Vibeke Stenrud i et mørkt smug. "Jeg er ikke så sterk," sa hun på begynnelsen av dagen, men hun hadde nok klart å gi meg god juling.

        Hun setter seg ned. Jeg spør: "Er det gøy eller er det nødvendig?"

        Igjen dette blikket med løftet øyenbryn. "Klart det er gøy!" sier hun. Og hun mener det.

Ekte Golf

Det er Ekte Golf, det hun driver med. Et par timer på innendørssenteret med køller, to-tre på toppidrettssenteret uten. Nei: Golf på dette nivået er ikke for pingler.
        "Golf er jo på en måte mindre fysisk enn de fleste andre idretter," sier hun, "det sitter mer i hodet. Men vi holder på fire-fem timer i tre-fire dager, det er en enorm forskjell. Det er ikke som langrenn, fem eller femten eller femti kilometer, og så er du ferdig med det. Konsentrasjonsmessig er det en utholdenhetssport. Det er derfor vi trener mer og mer fysisk. Ikke så mye på grunn av de fire dagene, men at du har seks turneringer på rad med fire dager i hver, og du skal være like konsentrert hele den siste uken som den første dagen."

        Det er derfor hun er her, altså, på Toppidrettssenteret. Omgitt av en formidabel hitparade fra høyttalerne – oldies og newies om hverandre; alt fra Bananarama til Eminem – iblandet diskrete grynt fra de som er i arbeid, brokker av konversasjon, latterutbrudd. Stemningen er i det hele tatt påfallende avslappet. Bare ikke når de jobber.
        "Jeg liker meg her," sier Vibeke. Hun bør helst gjøre det. Hun er her fire dager i uken. Dette handler ikke om å "komme i form til sesongen" eller å droppe innom en time etter jobben for å føle seg bedre, eller om bikinifasong eller noe slikt. Dette er jobben. Dette er hva toppgolf – Ekte Golf – fordrer: Å være villig til å tilbringe all denne tiden på Toppidrettssenter, på innendørsrangen. Og jeg lurer på hva det er som gjør toppidrettsutøvere til toppidrettsutøvere — om det er den samme tingen som gjør regnskapsførere til regnskapsførere: Interesse og tilfeldigheter? Men hva mer?

30-centimeters-mannen

Det nærmeste vi kommer et svar i løpet av disse dagene er det egentlig treneren hennes, Tom Hestø, som gir meg.
        Det er onsdag, og Vibeke er ikke riktig like heit i svingen som hun var mandag og tirsdag. Men det er bra, sier hun, at han er der på en dårlig dag. Da får de sett på rusket i maskineriet, og ikke bare en rekke gode slag.
        "Trøbbel med timingen?" spør Tom, og Vibeke svarer med en motvillig bekreftende mumling, noe om nattesøvnen og at hun la seg sent. Det lyder, uklart som det er, litt som en unnskyldning. Jeg tenker at det muligens kan dreie seg om — hva skal vi si? En liten selskapelighet dagen før, kanskje? Hun slår igjen. "Bedre," sier Tom, og så ser de på videoen. Vibekes venstrearm kommer for langt ut når hun begynner baksvingen. Det er de første 30 centimeterne det handler om. Fortsatt.

        "Jeg må ha flere oppgaver," sier Vibeke med adskillig temperament til Tom. "Jeg holder på å daue, jeg kjeder meg sånn."

        "Vi prøver å bygge opp en sving her," sier Tom. "Bit for bit. Du må stole på oss. Det er bare sånn det må gjøres."

        "Men det blir så jævla kjedelig. Jeg mener ikke svingoppgaver. Bare noe helt annet som jeg kan variere med. Jeg har det ikke noe gøy på denne måten. Jeg må ha flere oppgaver."

        Tom snur seg mot meg, himler med øynene. "Vi er like sta begge to." Men han gir seg halvveis. "Vi skal se hva vi kan finne på," sier han til Vibeke. De har en praktfull tone seg imellom, full av ertelysten humor og ironi, men her og nå, i denne sammenhengen, er det ingen tvil om hvem som er sjefen for de 30 centimeterne.

Et helt umulig barn

"Jeg hadde veldig sterk psyke da jeg var ung," sier Vibeke senere på dagen, da jeg intervjuer henne noe mer formelt. "Det føler jeg at jeg mistet noe av underveis, men det er en av de tingene jeg har tatt tak i og jobber mer med nå. Og så er jeg dødssta, men det tror jeg de fleste golfspillere er. Du står ikke og jobber med bittesmå øvelser og slår ball etter ball etter ball i et år uten å være litt sta."

        Men hun har ikke lyst til å fremstå bare som sta. Vibeke har ganske mye av en snill jente i seg. Det følger en uvanlig lang stillhet, før det kommer: "Og så føler jeg at jeg er ganske lett å komme overens med. Jeg var ikke det før, tror jeg, men jeg ble vel voksen en gang, jeg også. Jeg sier fortsatt det jeg mener, men jeg tror jeg har lært meg å respektere folk mer, og forskjeller."

        "Var du et vanskelig barn?" spør jeg. "Hvordan ville dine foreldre ha…"

        Hun avbryter tvert: "Jeg var helt umulig! Hadde du fortalt meg i sjetteklasse at jeg skulle klare… gymnaset, så ville de ikke trodd det. Stakkars foreldrene mine… Det var det å få karakterer som reddet meg." Og hun snakker seg varm om temaet karakterer og skole. "Alle taper i noe!" avslutter hun. "Alle er ikke best i alt! Det er det man må ta utgangspunkt i. Det var karakterene som reddet meg. Da begynte alt å gå bedre, og jeg har knallkarakterer fra universitetet!"

Vibekes last!

Sta. Konkurransemenneske. De to begrepene hører sammen som jul og sylte, egg og ansjos, Knoll og Tott. Og uten dem er du ikke toppidrettsutøver. Punktum. Senere i intervjuet spør jeg om det finnes noe fellestrekk mellom golfspillere, som skiller dem fra andre toppidrettsutøvere. Vi kommer ingen vei med det.

        Vi kommer ikke så veldig langt med Vibekes hemmeligheter – laster og lyster – heller. Hun er ikke av den selvutleverende typen. Vi sitter og snakker sammen over et lite bord ved siden av simulatorene. En eldre herremann har begynt å slå baller mot lerretet. Plopp, plopp, sier det. Tom kommer og slenger seg ned ved bordet. "Er det i orden?" spør han. Jeg ser på Vibeke.

        Hun trekker på skuldrene. "Jeg har ingen hemmeligheter."
        "Du virker som den diskrete i miljøet," sier jeg og henviser til de andre norske toppspillernes respektive imager.

        "Ja, vi tre jentene, i hvert fall, er ganske forskjellige. Jeg er vel… litt konservativ. Det var en kar… vel, uten å… som hadde inntrykk av at jeg er så jævla kjedelig. Men så var vi på en fest i høst, og jeg tror han skjønte at det kan være litt fart i meg også. Men ute på banen og med sponsorer og sånt synes jeg nok at det ofte er bedre å være litt low key. Og egentlig er jeg ganske komfortabel i den rollen, også. Men jeg slår jo løs håret jeg også. Men jeg er nok litt mer konservativ, det skal vi vel ikke legge skjul på…" Tom lager en liten lyd fra sidelinjen, nesten en fnising. Vibeke smiler. "Han er visst enig i det, Tom."

        "Så du har ingen laster?"

        Hun ser på Tom, med et selvironisk glimt i øyet. "Nei, jeg er perfekt, er jeg ikke det?"

        Så blir hun alvorlig, og legger ut på en lengre utredning om at hun godt kan ta et glass vin til maten under en turnering. Vibeke har rett og slett ikke lyst til å fremstå så streit som hun muligens virkelig er, skjønner jeg. Men det er mulig, rett og slett mulig at hun ikke har noen skjulte, mørke sider, i hvert fall ingen virkelig spektakulære.
        Det nærmeste vi kommer dukker opp senere, når vi snakker om hva hun gjør når hun er ute og reiser og skal ta seg litt fri fra golf. "Får du sett noe av stedene du er på?" sier jeg.
        Igjen denne lille, reserverte nølingen. "Eh… Ikke så veldig mye. Noe av det er sikkert selvforskyldt. Jeg mener, det hender jo du er på steder som er… dritkjedelige. Men det hender jo at jeg tar en ettermiddag og drar og shopper. Det er sånn jeg får energien tilbake." Så tar hun det halvveis i seg, og legger til, meget hurtig: "Og går på kafé. Det er ikke det at jeg bruker så mye penger, men… Å gå på kafe og shoppe, det er min måte å koble av på."
        Vibekes dypeste last? Eller vil hun bare ikke snakke om de som stikker enda dypere? Hvem av oss vil egentlig det? Jeg forfølger ikke temaet videre. Shopping og caffe latte får holde.

Et spørsmål om penger

Vibeke begynte å spille da hun var sju, for alvor da hun var tolv. Kom på landslaget da hun var fjorten. Dro til USA for å studere political science – statsvitenskap på godt norsk – og spille golf i 92. Prøvde å kvalifisere for USA-touren i 96, men klarte det ikke. Spilte collegecolf i USA og noen turneringer i Europa gjennom 96. Kvalifiserte seg til Europatouren høsten 96, og hadde første sesong på tour i 97.

        "Men når visste du at du ville bli profesjonell golfspiller?" spør jeg.

        Og igjen blir Vibeke litt nølende, og jeg vet – nå – at en ny avsløring er på vei. "Eh… Vel, det var jo faktisk ikke egentlig noe jeg hadde drømt om. Men da jeg var ferdig i USA hadde jeg lyst til å prøve. Selvfølgelig. Men jeg var ikke helt sikker på at jeg ville trives med det. Det er mye slitsomt med det. Jeg hadde en mistanke om at så mye reising ikke ville bli så veldig kult i lengden. Men så viste det seg at jeg trivdes bedre enn jeg hadde fryktet."

        For det er også Ekte Golf: Lange dager i transitt. Flyreiser, bagasjetransport, inn- og utsjekkinger, sove på dobbeltrom sammen med en annen jente på touren, restaurantmåltider som blir kjedelige over tid. Og penger. Golf handler om penger. Å holde seg i toppen koster på alle måter. Vibeke har hverken manager – hennes mor fyller langt på vei den funksjonen – eller fast caddy.
        "Det hadde sikkert vært bra og hatt det," sier hun når jeg spør om hun savner en eller begge. "Med en manager hadde jeg sluppet å drive med en del ting jeg gjør nå, men… Det handler om penger, og… Og når det gjelder caddy er det ikke så viktig hvis ikke vedkommende er bra, og bra å samarbeide med. Inntil videre er det greit nok, jeg har aldri vært vant til å ha det. Jeg klarer meg! Men det er klart, hvis du tjener et slag eller to i uken, så blir det fort noe utav det."

        Og så, mitt alfa-spørsmål, det jeg har holdt tilbake: "Ville du helst vært på USA-touren?"
        "Jeg har veldig lyst til å prøve det. Det er helt klart et mål. Helst vil jeg klare kvalifiseringen i år, men det kommer litt an på i hvor stor grad ting begynner å sitte. Det er mer jobb igjen, og hvis jeg skal gå for det må det være en god sjanse, jeg må være i form. Det koster tross alt 3.300 dollar bare å melde seg på kvalifiseringen. Du må ha råd til det, rett og slett. Det er tross alt en jobb, og jeg blir sulten tre ganger om dagen, jeg som alle andre."
        Penger og mat. Tre måltider om dagen. Ekte Golf handler om så mye.

76 er ikke morsomt

Vibeke gumler på en ciabatta-lignende affære som hun har plukket opp fra kafeteria-disken og betalt for selv, og jeg tenker at det nok er denne typen beskjedenhet hun må få bukt med i enda større grad for å hevde seg i toppen. Jeg er forfatter og tar det som en selvfølge at andre spanderer lunsjen når jeg skal intervjues. Hun har ingen slike forventninger. Ikke ennå, i hvert fall.
        "Er det like lystbetont ennå?" spør jeg.

        Gliset kommer igjen. Hun har et spesielt ulvesmil som dukker opp bare når hun prater om ett eller annet som i dypeste forstand handler om ambisjonene hennes. "Mer enn noensinne! Jeg er mer motivert enn jeg noen gang har vært. Det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv: Skal jeg fortsette? Å gå på 76 hver jævla dag er ikke så veldig morsomt. Men det er dette jeg vil gjøre nå, det er det ikke noen tvil om. Det er en deilig følelse. Det har tatt temmelig lang tid å komme hit, også. Jeg har jobbet mye teknisk og fysisk, men jeg har jo jobbet veldig mye med meg selv også. Det har vært grensesprengende for meg selv også, ikke bare som golfspiller, å jobbe med en mental trener. Det var egentlig der det begynte. Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv. Jeg dro til ham på onsdag og skulle være der til torsdag, men det endte med at jeg ble der til lørdag. Jeg bare øste det ut. Jeg mener, du er 27 år gammel og det er der du er. Det kunne sikkert ha snublet og gått i ti år til, så det var bare helt enormt bra å få tatt tak i det. Hvis det ikke fungerer utenfor banen, så fungerer det ikke på banen, så enkelt er det. Det handler om å være villig til å innrømme noe. Det siste halvåret har jeg vokst som menneske også, det er helt klart."

        "Så hvor langt kan du komme nå?"

        Ulvesmilet forsvinner og blir erstattet av denne forundrede minen som forteller meg at jeg påny har stilt et av mine nokså dumme spørsmål. "Målet er å vinne, naturligvis. Jeg tror jeg kan holde meg i toppen, jeg."

The Comeback Girl

Jeg drar henne med ut i snødrevet for å ta noen siste bilder. Hun er overbærende med min fikling med et forholdsvis nytt og teknologisk sett ukjent kamera. Hun slår noen snøballer med driveren, og kaster noen til. Vi fryser på hendene begge to. Hun opplyser meg om at hun på skolen var god i kast med liten ball, noe som ikke forundrer meg et sekund.

        "Takk for at du har vært så sporty," sier jeg til slutt.

        "Det er jo jobben," sier hun, tar en liten pause, og legger til: "Men jeg tror jeg er ganske sporty."

        Det, tror jeg, er Vibeke Stensrud i et nøtteskall. En forholdsvis alminnelig jente (men bare forholdsvis, selvsagt; man er ikke, blir ikke alminnelig av å drive med Ekte Golf), en sporty jente. Men akkurat nå for tiden først og fremst en jente som vet hva hun driver med og vet at hun kan drive det lenger, mye lenger, helt til topps. En Comeback Girl.
 

epistelen ble først publisert i Golf Digest Norge i 2002
 

Toppen av siden