|
En venn og jeg var på vei fra Las Vegas
til Death Valley da vi midt i dette karrige månelandskapet passerte en "golf
resort", en saftiggrønn oase av en bane nærmest skjødesløst henslengt mellom gul
ørken og røde fjell. Ingen av oss var golfspillere, men jeg måtte likevel snu
meg og se etter den. Den var en sjokkerende dristig farveplett der den lå, men
det var ikke bare det: Den minnet meg også om noe jeg ikke kunne plassere. Så
glemte jeg den for annen øyensfryd i Death Valley.
Bare et par måneder senere sto jeg på
driving rangen i Skjomen Golfpark utenfor Narvik med et syverjern i hendene. Det
var første gang jeg hadde noe annet enn en putter å leke med. Min bror – eller
"mannen med all skyld" som jeg har kalt ham siden da – hadde dratt meg dit. Han
instruerte kort, og så måtte jeg slå.
Det er vanskelig å beskrive lyden av
et rent treff med et jern. Er det tokk!, kanskje? Jeg tror nærmest det. I
hvert fall traff jeg rent (renere enn jeg stort sett har truffet siden), og
ballen løftet seg vakkert og seilte omtrent hundre meter gjennom luften, og en
god, varm følelse fylte meg og jeg tenkte: "Dette må jeg gjøre igjen!" Og med
ett husket jeg banen utenfor Death Valley og forsto hva den hadde minnet meg om:
En zen-hage! Det ekstremt kultiverte preget, og samspillet mellom fairwayenes og
greenenes grønnsjatteringer og de hvite bunkerne, minner om zen-hagenes
omhyggelig utpønskede kontraster mellom steinformasjoner og raket sand.
Senere har jeg skjønt at det ikke var
et flyktig innfall. Golfbaner er fremragende naturopplevelser. Å være siste mann
ut på banen i solnedgang en høstkveld kan gi meg både åndenød og ærefrykt. GDN´s
fotograf Per Ervik har da også fanget golfbanens zen-natur med dyp presisjon i
bildene sine i de to foregående nummerne.
Jeg skal villig medgå at jeg alltid
har vært skap-taoist og kvasi-zenbuddhist på Ole Brumm-måten; et ektefødt barn
av the new age. Og zen og tao er overalt i disse tider: Sushikunstens krav til
kjøkkenutstyr, feng shui i alle hjem og ledelses-seminarer faller meg fort vekk
inn.
Men jeg fant altså ikke ekte zen før
det sa tokk!
Og etter det har jeg spilt golf,
og oppdaget at zen er meget nærværende i golf.
Som skjønnlitterær forfatter, hvilket
jeg altså er, må man naturligvis plage seg selv med å lese bøker om golfteknikk.
Deretter kollapser svingen og nervene omtrent samtidig, på en meget u-zen-aktig
måte.
Om dette sa zen-mesteren Seng-ts´an
"En hårsbredds forskjell/kan bli en avgrunn mellom himmel og jord."
Man skulle tro han hadde problemer
med driveren. Men han sa det for ett tusen fire hundre år siden, og jeg er ikke
helt overbevist om at de hadde drivere på den tiden.
Heldigvis finnes slike mestere ennå.
To av de ytterst få golfbøker jeg har funnet det verdt å lese er Harvey Penicks
"Little Red Golf Book" og "Little Green Golf Book". Penick, denne erke-pedagogen
som lærte opp toppspillere i tre generasjoner og begynte på den fjerde før han
døde i 1995, har mer zen enn de fleste. Hør bare på dette: "Skogene er fulle av
lange utslag."
Så jeg jakter ikke lenger på det
lange utslaget. Golf er noe mer enn det. Jeg finner en ro på banen som jeg ikke
har funnet noe annet sted. Men jeg finner også en ro i terpingen, i det å stå og
svinge et syverjern om og om igjen i jakten på den perfekte buen. Jeg tenker på
det som en bue, ikke som en sving; en form og en hendelse, ikke en handling. Og
selv i golfens mange ydmykende øyeblikk finner jeg zen, for det er bare gjennom
ydmykelsene man når sitt øyeblikk av klarhet, sitt golf-nirvana.
Dette, for meg, er golfens zen-natur:
En ball, en kølle og en bue, og når de kommer sammen i på riktig vis er det ikke
du som eksisterer, bare slaget.
epistelen ble først publisert i Golf Digest
Norge i 2002 |
