La den gå, mann, bare la den gå!


Paula Marti i trøbbel under en treningsrunde på Tenerife. Mine - fiktive - replikker.

Idrettsregler er merkverdige ting. Reglene for enhver idrett jeg kjenner har utviklet seg – riktignok i større eller mindre grad – over tid. Endringen skyldes nesten alltid en eller annen ytre påvirkning; alt fra utstyrsutvikling til hensynet til TV-selskapenes behov — og idrettens behov for pengene deres. Av den grunn virker ikke alltid idrettsregler så logiske. Alt dette gjelder golf også.
    Men når man spiller, har man en tendens til å trekke på skuldrene og si: "Vel, det er bare sånn det er." Ikke har man noe å fare med, heller. Det er ikke som TV-selskapene, som kan si: "Oops, men du kommer til å gå glipp av 400 millioner dollar hvis du ikke forandrer mening — NÅ!"
    Men golf er et merkelig spill på mange måter. En av dem er denne: Det er det eneste spillet i verden hvor topputøvere og en – skjønt bare marginalt – hårreisende amatør i en viss forstand kan måle styrke, på samme bane, til samme tid. Hvilken annen idrett har pro-am-turneringer som faktisk, på et vis, fungerer?
    Det er en flott ting. Deler av regelverket gjør golf til det mest demokratiske spillet i verden. Ja, i den grad er det så, at jeg forundrer meg over hvor mange sosialistisk anlagte mennesker som er fiendtlig innstilt til golf. Men det er en avsporing.
    En annen ting jeg spør meg om med forundring: Er det egentlig bra at det er slik?
    Og jeg er ikke den eneste. Det finnes røster som har stilt spørsmål ved om profesjonelle og amatører egentlig trenger å være underlagt de samme restriksjonene på utstyret; på køllehodets størrelse og ballens beskaffenhet, for eksempel. Til den diskusjonen har jeg et klart standpunkt: Hvis jeg skal tape for en bedre spiller, så vil jeg tape fair & square – eller i mitt tilfelle sannsynligvis temmelig un-square; fair & queer, kanskje? – og ikke vinne fordi jeg får lov til å stille med bedre utstyr enn ham eller henne.
    Men på ett punkt mener jeg man kunne innført forskjellsbehandling, og på dette punktet er jeg ubøyelig, og vil ri denne stivbente kjepphesten til den eller jeg stuper: Tiden man får til å lete etter en forsvunnet ball.
    Nå skal jeg først av alt villig innrømme at jeg vil ha så lang tid på en runde som mulig. Tid til å nyte banens beliggenhet, omgivelser, små finurlige detaljer av strategisk eller estetisk art; tid til å nyte den friske luften, fuglesang; tid til å lese greenen som best jeg makter. Alt denslags. Hei, jeg skal innrømme det, si det rett ut! Jeg er en seks-timers-spiller, om jeg bare får lov.
    Og jeg vet at her befinner jeg meg på hardnakket kollisjonskurs med baneeiere, klubber og mange andre krefter. Så jeg har tenkt mye på det som på engelsk kalles en "trade-off" — en liten byttehandel med tiden.
    For hør her, folkens: Fem minutter for å lete etter en forsvunnet ball. Til meg? Jeg mener, jeg mister kanskje førti baller ut i geografien på en normalt elendig runde. Jeg finner igjen femogtjue, men ikke med en gang. Jo dårligere du er, jo mer trøbbel har du med å skjønne hvor ballen egentlig tok veien. Førti baller ganger fem minutter er tre timer og tjue minutter. Hvilket betyr at jeg har førti minutter igjen til å spille. Og så, la oss gange dette med en gruppe på tre. Noe av letingen etter baller kan sikkert skje samtidig, men ikke hele.
    Så: Sorry. Vi kan like gjerne gå av banen før vi har tatt utslaget fra første tee. Bare kast oss ut. Vi er ikke verdige til å spille golf overhodet. La banenedleggelsene komme slik de må.
    Eller kanskje en trade-off? To minutter er nok, egentlig. Hvis jeg ikke har funnet ballen på to minutter vet jeg jo egentlig at den er ofret, tapt til golfballens guder med uavvendelighet. Jeg tenker: La den gå, mann, bare la den gå!
    Så la dem holde på i fem minutter i turneringer (de bruker aldri bare fire timer, de heller, likevel). Gi meg to minutter. Og la meg nyte resten.
 

epistelen ble først publisert i Golf Digest Norge i 2002