Kjærlighet, golf og putting med Lenin |
|
|
P. G. (Pelham Grenville, for de som ikke visste
det fra før) Wodehouse har dessverre ingen renessanse for tiden. Jeeves,
Wooster, Psmith og resten av hans udødelige persongalleri glimrer med et
forhåpentligvis kortvarig fravær fra bokhandelhyllene. Desto mer på sin plass,
da, i nettopp dette miljø av skjønnere, å minne om at Wodehouse var en
fremragende skjønnlitterær golf-forfatter; en art som ikke vokser på busker,
uansett hvor langt ut i roughen man leter. I boken "The Golf Omnibus" finner man en lang rekke noveller, hole-in-one alle sammen; holdt i kjent, knusktørt overdrivende Wodehouse-stil. De handler – selvfølgelig – alle om kjærlighetens irrganger; P. G. Wodehouse oppfant tross alt den moderne sit-com. Men de handler også om golf, og Wodehouse kunne adskillig om golf. Ikke minst om golfens sanne lykke. Selv er jeg spesielt glad i dette avsnittet, noe forkortet, fra novellen "The Magic Plus Fours": "Wallace Chesney sto på teestedet og betraktet stedet i vannet hvor hans tredje ball hadde falt ned. Mengden var nå utilslørt begeistret, og mens han lyttet til dens lykkelige latter demret det for Wallace at også han var begeistret og lykkelig. Han veivet muntert mot dem med en mashie. Dette, følte han, var noe som lignet golf. Dette var hva golf var ment å være — ikke den pregløse, mekaniske tingen som hadde kjedet ham gjennom alle disse ukene med perfekt spill, men et lykkelig løssluppent eventyr. Dette var golfens sjel, den tingen som gjorde golf til slik en vidunderlig beskjeftigelse — denne forventningen, det faktum at man ikke ante hvor i innerste granskauen ballen ville reise når man slo til den, det evige håpet om hell, denne aldri sviktende usikkerheten. Det er bedre å reise i forventning enn å komme frem, og til sist hadde denne evige sannheten kommet frem til Wallace Chesney. Han forsto nå hvorfor alle pro´er var stille, alvorlige menn som syntes å kjempe mandig mot en eller annen hemmelig sorg. Det var fordi de er altfor pokkers gode. Golf rommet ikke lenger noen overraskelser for dem, ingen følelse av edelt eventyr. "Jeg akter å få en ball over om jeg må stå her hele natten," ropte Wallace Chesney frydefullt, og hopen ga gjenlyd til hans glede." Men gjør endelig ikke den feiltakelsen å tro at Wodehouse ikke ante hva han skrev om. I hver novelle skinner det gjennom at dette var en mann som, tross sin formidable produksjon, fant adskillig tid til å vandre mellom tee og hull, og visste hva golf dreide seg om, både teknisk og mentalt sett. Her er et glimrende eksempel fra "The Heel of Achilles": "Golf er essensielt et enkelt spill. Du ler en skarp, bitter og bjeffende latter når jeg sier det, men ikke desto mindre er det sant. Se bare på ikke-golferen, mannen som spaserer en runde med deg for å få frisk luft. Med et enkelt, bekymringsløst slag med paraplyen huller han ut fra ti meter, mens du nøler og grunner i et drøyt minutt før du sender ballen langt utenfor koppen. Det er først når han blir en spiller at han blir selvbevisst og engstelig og begynner å toppe slagene." Det er trøsterik lesning på hver side av Wodehouse´s golf-noveller for en stakkars duffer, noe man ikke kan si om de fleste bøker som på en aller annen måte handler om golf. Men ikke bare trøst. Det er latter også, i bøtter og fleng. Her er et høydepunkt fra "The Clicking of Cuthbert": "Jeg vil fortelle en veldig morsom historie om putting. Det er en dag jeg spiller Ninji-Novgorod sammen med pro´en mot Lenin og Trotski, og Trotski har en femcentimeters putt til hullet. Men akkurat da han adresserer ballen prøver en i mengden å myrde Lenin med en revolver – det er vår store nasjonalsport, å prøve å myrde Lenin med revolver – og smellet forstyrrer Trotski og han slår fem meter til side for hullet, og Lenin, som er ganske oppskaket, som du skjønner, bommer selv også, igjen, og vi vinner hullet og matchen og jeg stikker av med trehundreognittiseks tusen rubler, omtrent femten shilling i din valuta. Litt av et spillskij!" Med det tror jeg mine reklamefremstøt for klassikerne kan avsluttes. Gakk hen og les Wodehouse igjen! |
|
