Innkjøpsordningen,
kriminallitteraturen, kjendiseri i litteraturen. Jeg ønsket å starte
en debatt om det første, men det skal ikke være lett å bedrive kulturdebatt i Norge - det ble raskt til flere debatter. Her har jeg
forsøkt å stokke innleggene. Der
det finnes lenker til avissider, har jeg lagt dem inn; forøvrig
finnes henvisninger til avis og dato. Bakgrunnen for noen av synspunktene mine finnes
i utdraget "Om kriminallitteratur" fra et essay jeg utga i 1997,
Naken for leseren, naken for
Gud.
Innleggene:
Dagbladet, 9.12.00: Lettvinthetens tyranni
Dagbladet, 22.12.00: Holy cow!
Dagsavisen, 23.12.00: La oss snakke om innkjøpsordningen
Aftenposten, 29.12.00: Stemland forundrer meg
Aftenposten, 9.1.01: …og nå forvirrer Stemland
meg.
Dagbladet, 17.1.01: Krim, kram og kremmere
Dagbladet, 9.12.00:
LETTVINTHETENS TYRANNI
Så jeg det virkelig, eller var det en drøm, et mareritt? På Karl Johan, en bøling
forlagsdirektører i fullt firsprang nedover fortauet, viftende med
kontraktsformularer og sjekkhefter. De løp etter Christer Falck. De ville ha
ham til å skrive en bok. Fortrinnsvis en roman, aller helst en kriminalroman.
Kanskje så jeg det ikke. Ikke desto mindre kunne det ha
skjedd. Kanskje har det allerede skjedd. For dette er hvor den norske skjønnlitteraturen
befinner seg i øyeblikket, inneklemt mellom etermedienes fjas og de tannløse
dusinvarebøkenes lettselgelighet.
Et jærtegn: "Kritikertorget" er nedlagt, i kjølvannet
av en rekke andre av NRKs litteratur- og kulturprogrammer. På TV, for å bruke
dette mest gjennomslagskraftige mediet som eksempel, betyr det at
litteraturdekningen i sin helhet nå består av "Bokbadets" og Anne
Grosvolds peiskoselige Se og Hør-pludder, som har høstet høyst berettiget
kritikk de siste dagene. Det betyr også, og kanskje mer alvorlig, at NRK TVs
litteraturformidling i øyeblikket er et heleid datterselskap av De norske
Bokklubbene/Bokklubben Nye Bøker, som sannelig de siste to-tre årene har gjort
lite for å fremme kvalitetslitteratur, og heller i stadig større grad
konsentrert seg om den like lette som lettselgelige litteraturen.
Et annet jærtegn: Posten Norge skal etablere egen butikkjede
med en rekke produkter. Jeg siterer pressetalskvinne Lise Fredriksen i Dagens Næringsliv,
30.10.00: "Målet vårt er at du skal kunne få den siste boken til Anne
Holt, en god cd, noen aksjer og et boliglån i samme handlekurv". God
handel! Dette sier mye om moderne kremmeres holdning til substans, kompetanse og
produktkunnskap, spesielt i et system som idag ikke engang leverer sitt
kjerneprodukt på skikkelig vis. Verre for de som ennå er opptatt av
litteraturens mangfold, er de signaler som sendes ut gjennom Fredriksens
opplisting av Postens vidunderlige nye verden, for i hele reportasjen er det
bare ett produkt som skilles ut med merkenavn, og det er merkenavnet Anne Holt i
sortimentsgruppe bøker. Her angis hverken musikkartist eller
mobiltelefonleverandør eller hvilken aksje Posten skal tilby, når det gjelder
disse produktene skal man åpenbart kunne velge. Det er bare når det kommer til
bøker at man skal utsettes for det oppleste og vedtatte og velkjente, "the
quick fix". Fredriksens smakløse og respektløse holdning gir et
skremmende signal om hvilken lav status litteraturen har i offentlighetens
bevissthet.
Og enda et jærtegn: Det handler ikke lenger om hva man sier,
men hvor og hvordan man sier det. Da tidsskriftet Vagant i fjor høst inviterte
til en enquete om strid som litterært tema oppdaget man, som det sto i
svarbrevet jeg fikk fra redaksjonen. "at norske kritikere og forfattere
ikke var villige til å tone flagg, ihvertfall ikke hos oss og på vår
oppfordring". Dette er helt i tråd med hva essayisten Torunn Borge sa til
Dagbladet 20.11.: "Av og til er det vanskelig å se hva som kom først,
Erlend Loe eller Akersgata. Det er trist at det bare er den type forfattere som
vanker i media. Det ser ut som media bare vil ha en viss type ytringer…"
Og videre: "Problemet er enkelte forfatteres begeistring over muligheten
til å være `popstjerne´, uten en kritisk samtale rundt det som fenomen."
Det har sneket seg inn en lettvinthet i formidlingen av
litteratur, og den er i ferd med å utvikle tyranniske trekk .
"Popstjerne-syndrom" eller kjendiseri er hva det handler om idag. Det
er påfallende at de tre "debutantene" Bokklubben Nye Bøker har
presentert de siste ti årene alle hadde mer eller mindre etablerte navn i
offentligheten fra før av, uansett hva man nå ellers kan og vil mene om deres
litterære bidrag. Det er påfallende at flere og flere forfattere som ikke på
noen måte kan sies å bidra med noe nytt, litterært sett, har kjente navn før
de kommer med bøker, og at mange av dem kommer med forterskede kriminalromaner;
en like lettskrevet som lettsolgt sjanger.
Alt tyder på at en "ferdigpakket målgruppe" har
blitt viktigere de siste årene. En person med et etablert publikum vil ha så
mye lettere for å ta med seg dette over i ny virksomhet, og gjennom medias
velvillighet overfor det allerede kjente etablere seg i "ny
virksomhet," så å si — følgelig jaktes det med lys og lykte på A-, B-
og C-kjendiser som er i stand til å krafse noen ord ned på papiret.
Jan Kjærstad refset i august i år litteraturkritikerne for
å ha forbigått Lars Amund Vaages bok "Den framande byen", og skrev:
"Hvordan kan en slik bok "forsvinne"? Kan det skyldes en stadig
tydeligere tendens - en aviskritikk som er på vei inn i underholdningsbransjen?
… Kritikeren er en journalist som leverer sin tekst til
forlystelsesspaltene." Selve litteraturkritikken er ikke tema her. Men det
er i hvert ikke bare den kritiske offentligheten (les: litteraturkritikerne og
litteraturanmelderne) som skal pålegges skyld for utviklingen. I langt større
grad er det de mindre kritiske formidlerne: Media (les: desken og – kanskje
– journalistene), bokklubber, forlag, og bok-kremmere i alle fasonger. Det er
disse som jakter tydeligst på det som er lettselgelig, det som kommer med
ferdigpakkede målgrupper og innebygde overskrifter. Kampen for at god
litteratur skal kunne betraktes som godt stoff i seg selv, virker tapt i
offentligheten og oppgitt av forlag og bokhandlere. Nå er det "godt
stoff" som er det "interessante": Forfatteren har blitt viktigere
enn verket.
Men i dette bildet finnes enda et jærtegn, som – hvis man
fortolker det riktig – kan vendes til noe positivt: Norsk Kulturråds innkjøpsordning
igjen er under debatt. Påny ser det ut til at man må gå til nye nedskjæringer
i støtten. Så langt har disse avkortningene vært underlagt et ostehøvelprinsipp,
slik at man i praksis har fått oppgjør for eksempelvis 850 av innkjøpsordningens
opprinnelige intensjon på 1000 eksemplarer. Dette ostehøvelprinsippet er ikke
godt; i lengden truer det først og fremst de "vanskelige" bøkene:
Lyrikken og de fleste prosautgivelser som ikke går i bokklubb eller blir høyt
prioritert av en eller annen salgskanal. Norsk Kulturråd har da også satt i
gang en ny evaluering av innkjøpsordningen ved tidligere forlagssjef Halfdan W.
Freihow, og bedt om å få forslag til endringer.
Og endringer i innkjøpsordningen er helt nødvendige nå,
for å opprettholde det grunnleggende i innkjøpsordningens opprinnelige målsetning:
Å bevare kvalitetslitteraturen. Midlene må i mye sterkere grad styres mot den
virkelige kvalitetslitteraturen, de titlene som fortjener å bli omfattet av et
generelt kulturvern. Økningen i mer eller mindre spekulativt motiverte
utgivelser må ikke lenger omfattes av støtteordninger. Dermed holder det ikke
lenger med ostehøvelendringer, eller med justeringer av vurderingskomitéenes
mandat slik at antallet såkalte "nullinger" øker. Det må skarpere
lut til, men også klarere retningslinjer overfor forlagene. Og to-tre endringer
peker seg ut som både gjennomførbare i praksis og ønskelige ut fra dagens
situasjon:
For det første bør man fjerne kriminallitteraturen fra
innkjøpsordningen. Inntil 1976 var den ikke omfattet, annet enn ved særskilt søknad,
og ble bare innkjøpt hvis den fremviste litterært meritt. Det var en utmerket
ordning som man idag med fordel kan vende tilbake til. For det andre bør man
underkaste hovedbøker på bokklubber særskilt vurdering. Disse bøkene selger
godt nok, både for forfatterne å leve av, og for forlagene å tjene på, og
deres litterære kvalitet blir mer og mer diskutabel. Og for det tredje bør man
i hvert fall være villige til å diskutere om også debututgivelser skal
vurderes særskilt. Rekruttering er idag ikke et problem i bokbransjen, tvert om
kan det diskuteres om ikke overetablering er et legitimt begrep å bruke.
Kanskje vil man ved hjelp av disse håndgrepene demme opp for
noen av de styggeste tendensene til vulgarisering av samtidslitteraturen.
Kanskje vil man på denne måten få forlagene til å tenke seg om en gang eller
to før de tilbyr bokkontrakter til samtlige deltakere i "Baren" og
tidligere værdamer fra TV2.
Reaksjonene på kronikken lot ikke vente på seg særlig
lenge. 12.12. hadde Dagsavisen et intervju med meg, samt kommentarer fra
forleggerforeningens og forfatterforeningens respektive formenn, samt redaktøren
for Bokklubben Nye Bøker; dagen etter kjørte de intervjuer med Pernille Rygg
og Anne Holt.
Samme dag, 13.12., kommenterte kulturredaktør Eva Bratholm
utspillet i Dagbladet. Dagen etter det kjørte de intervjuer med William
Nygaard, Karin Fossum og Terje Thorsen (forlegger, forfatter, kritiker, hhv.).
Debatten i Dagbladet (nesten, men ikke riktig alle innlegg) er samlet på dagbladet.no/diskusjon/kultur/233209/index.html
med lenker videre til aktuelle sider. (Debatten i de andre avisene ligger ikke
på nettet, så langt jeg kan se.)
Dagbladet, 22.12.00:
HOLY COW!
Innkjøpsordningen (heretter IO) var en genistrek da den ble innført. Den
tilfredsstilte forlagenes, forfatternes og bibliotekenes behov på samme tid.
Men det geniale er ikke nødvendigvis perfekt, og det som ikke er perfekt må
justeres iblant; derfor mine innspill til den pågående gjennomgang av IO.
Siden 1965, da IO kom, har svært mye endret seg i litteratur-Norge, og endrede
forutsetninger må prege en gjennomgang.
Kriminalbøkenes posisjon er en slik endret forutsetning, og
derfor årsaken til at jeg valgte dem ut som et litterært område som må
vurderes nøye. Da Anne Holt debuterte syntes jeg hun var en interessant
tilvekst til samtidslitteraturen med sin insider-bakgrunn og skriveførhet. Anne
Holt per se bekymrer meg fortsatt ikke. Det som bekymrer meg er den formidable
posisjon halehenget hennes har fått – Lindell, Rygg, Nesbø, for å nevne
noen. Selvsagt var en slik suksess fristende å forsøke og kopiere, både for
forlag og forfattere; det bekymringsfulle er at det lyktes. Man kan heller ikke
hevde at kvaliteten på norske kriminalbøker nå er høyere enn tidligere, og
at de som sådan fortjener støtte i større grad enn tidligere, slik William
Nygaard later til å mene: Måler man dagens krimforfattere mot Torolf Elster,
André Bjerke, Gerd Nyquist, Anker Rogstad og Jon Michelet, for å nevne noen,
er kvalitetsnivået nå ikke selvsagt. Men for meg er det selve titteltallet som
er det beste argumentet i denne saken.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken litteratur og hvilke
forfattere som får en posisjon i offentligheten, synes jeg det blir godt og
ironisk illustrert idet man ruller ut Ari Behn for å slå løs på en tomtønne
resirkulert fra sommerens diskusjon om hvordan man best kan skråle seg til
spaltemillimetere. At en utmerket forfatter som Hanne Ørstavik nå får større
oppmerksomhet slår heller ikke helt og fullt ihjel mine synspunkter; enslige
svaler gjør fortsatt ikke sommer.
Det Eva Bratholm og flere andre forbigår, er at IO i høyeste
grad er en del av offentligheten. Det er derfor ikke helt riktig, som Bratholm
skriver, at "den ene store arena er sårbar, uregjerlig og ofte
urettferdig, men verneverdig". Ikke er arenaen så "en og stor"
som Bratholm skal ha det til, og IO er slett ikke så uregjerlig. Tvert om er IO
den delen av offentligheten som kan – og til en viss grad skal – styres. Den
ble institusjonalisert som en motkraft mot en negativ utvikling; og som en
motkraft, men basert på endrede forutsetninger, bør den videreutvikles.
For all del: Det er ennå grunner til ikke å male bildet
helt svart. Men jeg ser tendenser – det er stikkordet her – i
samtidslitteraturen selv, og i formidlingen av den, som vil kreve en motkraft,
og IO er denne motkraften. Det var altså IO, og ikke disse tendensene, som var
mitt egentlige anliggende. Og jeg har såvisst ikke, som William Nygaard påstår,
foreslått at man skal "bygge ned innkjøpsordningen". Hvis han har
lest meg slik, er det på tide å oppklare den misforståelsen. IO må
opprettholdes og utvides, det er jeg helt enig i. Men jeg tror dessverre ikke
– muligens i motsetning til Nygaard og Forfatterforeningens formann, som er
inne på samme spor – at Staten i all fremtid vil være en like velvillig og
ekspansiv mesén, og jeg tror derfor at man allerede nå må begynne å se etter
andre måter å fordele begrensede ressurser på. I denne sammenheng er det
verdt å nevne at norsk essayistikk og oversatt kvalitetslitteratur har et
skrikende behov for økte midler. Det jeg altså tar sikte på, er at man
omfordeler midler, både innenfor IO´s nåværende omfang og innenfor en IO med
økte midler, ikke at man fjerner dem.
Så håper jeg at man i hvert fall kan enes om at IO, i
likhet med avisenes og etermedienes litteraturdekning, krever kontinuerlig
oppmerksomhet og debatt. Slik krig er for viktig til å overlates til
generalene, er hellige kuer kanskje for viktig til å overlate til brahminene, i
hvert fall hvis de dobler i rollen som melkekuer.
I Dagsavisen intervjuet de den 14.12. forfatter Unni
Lindell og Rivertonklubbens president Nils Nordberg. I Dagbladet 15.12.
intervjuet de forfatteren Ari Behn. Dagen etter kommenterte Bengt Calmeyer saken
i Dagsavisen, og påfølgende dag var det kulturredaktør Cathrine Sandnes´
tur. 16.12. hadde også Klassekampen et stort oppslag om saken, hvor ovennevnte
Sandnes, Dagbladets hovedansvarlige for litteraturstoffet Fredrik Wandrup, og
Aftenpostens kulturredaktør Jan E. Hansen kommenterte. Da hadde debatten i
Dagsavisen, inkludert Sandnes´ utspill i Klassekampen, kommet så langt at jeg
måtte skrive et innlegg også der:
Dagsavisen, 23.12.00:
LA OSS SNAKKE OM INNKJØPSORDNINGEN
Mot mitt ønske, men som en uunngåelig konsekvens av min argumentasjon for
endringer i innkjøpsordningen (heretter IO) i en kronikk i Dagbladet den 7.12.,
har jeg kommet til å trekke i gang flere debatter som nå pågår i flere
aviser. Enkelte ønsker først og fremst å debattere kriminalbøkenes litterære
verdi, andre hvordan litteraturen og forfatterne blir presentert i det
offentlige rom. Selv ønsket jeg rett og slett å sette i gang en debatt om IO.
Og selv om Dagsavisens dekning har vært av det saklige og gode slaget, vil jeg
gjerne få kommentere noen momenter.
At enkelte forfattere måtte bli støtt av mitt utspill, var
umulig å unngå. Selv ønsket jeg ikke å navngi noen, for å slippe
diskusjoner om relative størrelser. Det gjelder såvel kriminalforfattere som
andre. I det lengste vil jeg fortsatt unngå en slik debatt, fordi den er
vanskelig, stor, og såpass viktig i seg selv at den fortjener sin egen plass.
Min bekymring både når det gjelder kriminalbøker og bøker skrevet av folk
som tidligere har markert seg på andre måter i offentligheten, er i bunn og
grunn en bekymring over tendenser i en utvikling – det er mitt stikkord:
Tendenser. Det er ennå ikke grunn til å gå inn i den dypeste depresjon, men
det er såvisst grunn til å rope et varsko, slik at bokbransjen ikke fortsetter
å bli mer og mer lik popmusikkindustrien.
Dette var bakteppet for mitt utspill, men IO var såvisst målet
for mitt opprinnelige innlegg, og de tre forslagene jeg fremsatte i høyeste
grad seriøst ment, i den form og med de forbehold og nyanser jeg uttrykte dem;
forbehold og nyanser som dessverre i stor grad har blitt borte i den følgende
debatten.
I sin kommentar 17.12., samt i en slags enquete i
Klassekampen den 16.12., trekker Dagsavisens kulturredaktør Cathrine Sandnes
frem et annet vesentlig moment, nemlig at bokflommen generelt begynner å bli
farlig stor. Dette henger etter mitt syn sammen med økningen i antallet
kommersielle utgivelser, og igjen sammen med IO´s generøsitet. IO var en
genistrek da den ble innført. Den tilfredsstilte forlagenes, forfatternes og
bibliotekenes behov på samme tid. Men det geniale er ikke nødvendigvis
perfekt, og det som ikke er perfekt må justeres iblant. IO´s nåværende
problem er at den er en nesten for stor suksess, i den forstand at den
overstimulerer produksjonen. Når Sandnes sier at man ikke må skyte på IO,
mener jeg derfor hun tar feil; jeg tror det er nettopp til IO man må skjele for
å løse problemene. Jeg tror heller ikke at staten i all fremtid vil være en
like velvillig og ekspansiv mesén, og jeg tror derfor at man allerede nå må
begynne å se etter andre måter å fordele begrensede ressurser på. I denne
sammenheng er det verdt å nevne at norsk essayistikk og oversatt
kvalitetslitteratur har et skrikende behov for økte midler. Det jeg altså tar
sikte på, er at man omfordeler midler, både innenfor IO´s nåværende omfang
og innenfor en IO med økte midler, ikke at man fjerner dem, slik enkelte har
skullet ha det til at jeg mente. Jeg er slett ikke ute etter å rasere en uunnværlig
støtteordning, men å justere den for å møte morgendagens krav.
IO er, som Bengt Calmeyer i andre ordelag påpekte i
Dagsavisen 16.12., offentlighetens eneste virkelige instrument for å motvirke
negative tendenser, slik den også var ment å gjøre da den ble innstiftet i
1965. At de negative tendensene har endret karakter på disse 35 årene, er
soleklart; at IO derfor må justeres følger etter min mening like klart av
dette.
Årsaken til at jeg kommer med mine innspill akkurat nå, er
selvsagt at IO, ganske sikkert på grunn av titteltallets press på den, i disse
dager er til vurdering, med henblikk på endringer. Halfdan W. Freihow, som skal
utrede IO, er en kompetent person til dette arbeidet, og jeg trekker overhodet
ikke hans vurderingsevne i tvil. Men denne gjennomgangen er kanskje det
viktigste som har skjedd i litteratur-Norge siden ordningen ble innført i 1965,
og innspill fra såvel som debatt i det offentlige rom er av den grunn likevel nødvendig
mens den finner sted.
Det var på denne bakgrunn jeg fremsatte tre konkrete forslag
til endringer. De tidligere debattene om innkjøpsordningen har vært fattige på
konkrete og gjennomførbare forslag, og et sted må man begynne. Alle mine tre
forslag har vanskelige sider, men de ville tross alt være mulig å
institusjonalisere. Hvis man mener at mine forslag er for dårlige, bør man
komme med alternative forslag; jeg skal gladelig støtte dem fremfor mine egne
hvis jeg mener de er bedre.
Den 19.12 kommenterte
Aftenpostens anmelder Terje Stemland saken i den avisen, og på bakgrunn av hans
kommentar og Hansens uttalelser til Klassekampen fant jeg å måtte svare slik:
Aftenposten, 29.12.00:
STEMLAND FORUNDRER MEG
Det er et mildt sagt underlig debattnivå Aftenpostens medarbeidere har lagt seg
på i forhold til min kronikk i Dagbladet om innkjøpsordningen. At avisens
kulturredaktør Jan E. Hansen går ut i en konkurrerende avis med en overfladisk
avvisning av hele problemstillingen, holdt i syrlig nedlatende tone, får nå så
være. Jeg føler større ubehag når Aftenpostens anmelder Terje Stemland tråkker
til i samme stil i en kommentar i Aftenposten 19.12.
Jeg har alltid holdt Stemland for å være et kunnskapsrikt
og vidsynt menneske; at vi i flere år har vært uenige om definisjonen av
begrepet "kriminallitteratur", og hva som er godt og dårlig innenfor
forskjellige definisjoner av det, har aldri rokket ved det. Desto større er min
forundring og skuffelse når Stemland med uvant arroganse i praksis fradømmer
meg enhver meningsberettigelse i enhver sak, nå og for all fremtid, uten på
noe vis å begrunne styrken i formuleringene. Det kunne ikke falle meg inn å
mene at Stemland på grunn av våre like reale som reelle meningsforskjeller om
vurderingsspørsmål burde tre ut av sin litteraturkritikerrolle.
Hva angår Stemlands primære anliggende,
kriminallitteraturens relative kvalitet, kan jeg ikke annet enn å forundres
over at Stemland i sin egen avis avviser enhver sondring mellom "krim og
annen form for belles lettres" mens han til bladet Forfatteren (nr. 4,
2000), når han blir presentert for det faktum at han i 1999 anmeldte 76 bøker,
sier: "Det er mange, men det er på et helt år. Og så er tallet stort
fordi jeg anmelder mange krimbøker." Her sondrer jo Stemland selv i høyeste
grad mellom formene, og impliserer med all tydelighet at krim er lettere å lese
og/eller går hurtigere å lese enn andre bøker, noe som er helt i tråd med
det jeg sa i utgangspunktet for debatten.
Når det så gjelder den saken jeg ønsket å skape debatt
om, innkjøpsordningen, er det uomtvistelig at den lenge har vært under stadig
større press forårsaket av et oppsvulmet titteltall. Antagelig på grunn av
dette er den nå til vurdering, med henblikk på endringer. Jeg ser det ikke som
et gode at et så viktig kulturpolitisk instrument som innkjøpsordningen
diskuteres i lukkede rom; det er en offentlig ordning og en like offentlig sak.
Derfor mener jeg også at det er betimelig at den diskuteres i det offentlige
rom akkurat nå, når denne gjennomgangen finner sted. I denne sammenheng har
jeg fremsatt noen konkrete forslag til endringer.
De tidligere debattene om innkjøpsordningen har vært
fattige på konkrete forslag, og et sted må man begynne. Mine forslag er, som
alle, mulige å diskutere. Jeg innestår for dem, slik de opprinnelig var
formulert i min kronikk, men hvis andre kan frembringe alternative og bedre
forslag er jeg mer enn villig til å lytte. Dette er en viktig sak, og bør
behandles deretter. Det tilsier en saklig diskusjon om alle konkrete forslag som
kan være gjennomførbare. Det er med beklagelse jeg ser at Aftenpostens
medarbeidere foretrekker usakligheter og en insinuant debattform fremfor åpen
og ærlig diskusjon om det som var mitt egentlige tema.
I mellomtiden, den 20.12.
hadde forfatter Kim Småge et innlegg i Dagbladet (ikke lagt ut på nettet, såvidt
jeg kan finne ut av). Nationens kulturredaktør IdaLou Larsen kommenterte den
22.12. og Adresseavisens Trygve Lundemo den 28.12. Den
30.12. svarte Terje Stemland i Aftenposten
under tittelen "Olsen forundrer meg", og jeg fant replikken
såpass misvisende at jeg igjen måtte svare:
Aftenposten, 9.1.01
…og nå forvirrer Stemland
meg.
Det var med en viss grad av oppgitthet jeg leste Terje Stemlands replikk
(30.12.00) til mitt innlegg i Aftenposten 29.12.00. Muligens holder
Stemland meg for en regelrett tåpe, og kanskje vil han gjøre det desto
mer ettersom jeg må innrømme at jeg ikke forstår særlig mange av
hans påstander i replikken. Hvis Stemland kunne ta seg bryet med å
lese min opprinnelige kronikk i Dagbladet om igjen, og svare meg på følgende
spørsmål ville vi kanskje komme nærmere en avklaring.
I hvilken forstand har jeg gått til et "halsløst
angrep på innkjøpsordningen"? Jeg har foreslått endringer i den
– forøvrig noe Kulturrådet i seg selv har signalisert behov for –
hverken nedleggelse eller innskrenkninger i tilgjengelige midler. Er
ethvert endringsforslag et halsløst angrep? Er Kulturrådets
gjennomgang også halsløs gjerning, så og si en palass-revolusjon?
I hvilken forstand går jeg "pengehundene til hånde
i et vanstyrt land som martres av brutal markedsøkonomi"? Og hvem
er disse "pengehundene" – hva nå begrepet egentlig måtte
bety, vakkert som det dog var? Mine forslag tok sikte på – og vil –
begrense mulighetene for en ytterligere kommersialisering av
litteraturen. Jeg utfordrer Stemland til på et eneste punkt å
demonstrere, med eksempler i min opprinnelige kronikk, at jeg går
"pengehundene til hånde".
Hva Stemlands påstand om lineær epikk og
kriminalromanen angår, er det bare å erkjenne dyp meningsforskjell. Å
lese en glitrende lineær epiker med et åpent og tilsynelatende
ukunstlet språk, som for eksempel Robertson Davies, og en kriminalroman
er to vidt forskjellige ting. Det er hverken det lineært episke eller
det tilsynelatende ukunstlede som utgjør forskjellen, det er
meningsdybde, originalitet og dikterisk kraft som gjør at Davies hever
seg høyt over kriminalromanens dusinvare, med dens gjenkjennelige og
reproduserbare strukturer.
I mellomtiden, i
Dagbladet slo forfatter
Gunnar Staalesen til den 28.12.00, og 3.1.01 meldte forfatter Knut Faldbakken seg på.
Den 5.1.01 var
det forfatteren Pernille Ryggs tur til å mene noe, og 14.1.01 ga
forlagssjef Anders Heger i Cappelen sitt besyv med i laget. På disse
utspillene svarte jeg følgende:
Dagbladet, 17.1.01
Krim, kram
og kremmere
Det er underlig å registrere hvordan norske litteraturdebatter utvikler
seg: Nesten konsekvent fra utgangspunktet i retning av det insinuant
personlige, samtidig som de beveger seg inn på sidespor.
Ta Knut Faldbakken: Det er
sannelig ikke lett å se hans egentlige beveggrunner for utspillet i
Dagbladet 3.1.01, om det ikke ganske enkelt er å komme med en generell
mishagsytring om min person. At jeg skal ha "lunet" meg ved
min krimforfatterstatus, er tøys; jeg har i alle år og sammenhenger
markert et kritisk syn på krimromanens iboende svakheter, ikke minst i
essayet Naken for leseren, naken for Gud som jeg utga i 1997. Jeg
har aldri utgitt meg for krimekspert, tvert om har jeg sagt nei til
utallige forespørsler om å opptre som sådan; og jeg var bokklubb-redaktør,
ikke konsulent. Når det gjelder de "vellykkede og rike" og
mitt forhold til dem vs. å befinne meg "i kulden", har fire
av mine fem siste romaner vært hovedbøker i bokklubb, og den femte
tilleggsbok på lisenskontrakt, hvilket betyr at jeg ikke har bidratt
til fellesgodene i Forfatterforeningen i særlig mindre grad enn
Faldbakken siste tiår. Nei, Faldbakkens infantile og bisarre
personangrep er svada basert på antakelser, manglende kunnskaper og
uetterrettelig omgang med fakta. Og hva litteraturkritikkens problem i
forhold til kriminalromanene angår, repeterer han jo bare i all
vesentlighet mitt argument i 4. ledd av Naken for leseren...
At Anders Heger (14.1.01)
tyr til noen av de samme avstumpede debatteknikker – tåkelegging av
mitt ståsted, personlig nedvurdering gjennom ufordelaktig
sammenligning, mistenkeliggjøring – vitner bare om at Heger har lite
å fare med i denne saken. At Heger velger å rope "Alt er vel! Stø
kurs!", mens det stormer som aldri før i Litteratur-Norge, er
imidlertid ikke overraskende. Heger fremstår jo etter hvert med
forlagsbransjens mest notoriske Janus-ansikt. I offentligheten liker han
å fremstille seg som en kulturens apostel, mens han jo i virkeligheten
bare er en legpredikant for Cappelen-sjefens fripris-evangelium; og
dette, om det skulle ble kanonisk, ville jo få hele det litterære
system til å gå under. Når Heger snakker er det kanskje med en stemme
tilpasset katedralen, men det er markedsliberalismens vilje som styrer
innholdet, og Hegers troverdighet er deretter.
Gunnar Staalesens stridbare,
men adskillig mer redelige innlegg 28.12.00 tyder på et behov for å
presisere underlaget for mitt argument, så langt kriminalromanen angår.
At jeg har en "gammelmodig" holdning til kriminalromanen er
kanskje riktig, i den forstand at jeg faktisk ser den som underlødig.
At det skulle gjøre min holdning "avlegs" er jeg ikke like
enig i.
I en debatt om
kriminalromanen må man definere dens avgrensning. Det er håpløst å
operere med en inkluderende definisjon som skulle gjøre eksempelvis
Dostojevski, Kafka, DeLillo og Solstad til
"deltids-krimforfattere". Vi må derfor skille kriminalromanen
fra enhver skjønnlitterær roman om forbrytelser. I USA og England
skiller man også fortreffelig mellom "mysteries" og
"crime novels"; "etterforskningsromaner" og
"forbryterromaner" kunne vært de respektive norske begreper.
Forbryterromanens grenser mot den skjønnlitterære romanen om en
forbrytelse er utydelige; heldigvis er denne sjangeren så lite
representert i den norske produksjonen at vi kan la det problemet hvile
her. Det er altså i det følgende "etterforskningsromanen"
jeg snakker om når jeg sier "kriminalroman".
Kriminalromanens fremste særtrekk
er at den primært handler om denne etterforskningen. Den
etablerer et mysterium, og den narrative drivkraften er hvordan
kriminalmysteriet blir løst, med avsløringen av gåten som
endestasjon. Strukturen er enkel, lineær og overveiende bestående av
faste ingredienser: Avhør av vitner og mistenkte, tekniske funn,
eliminasjon av blindspor, avsløring. Mønsteret er repetitivt og
reproduserbart og har små variasjoner. Det er en formularpreget
og gjenkjennelig struktur vi snakker om her; den ene kriminalromanen
ligner den andre mer enn den ligner den fritt diktede roman. Dette er
vesentlig for min påstand om underlødighet.
Et annet særtrekk er at
kriminalromanen ikke går dypt inn i stoffet. Det er som regel
etterforskerens ståsted som representeres gjennom fortellerstemmen,
altså den utenforstående betrakterens. Den grunnklang av eksistensiell
smerte eller sivilisasjonskritisk refleksjon som er kjennemerket på den
skjønnlitterære romanen om en forbrytelse, er i kriminalromanen
redusert til ekko-virkninger. Kriminalromanen setter nok sosiale spørsmål
og problemer på dagsorden, men den gjør det utenfra og inn, ikke fra
innsiden som den skjønnlitterære romanen. Igjen ser jeg underlødighet.
Det tredje, viktige særtrekket
ved kriminalromanen er digressivitet. Kriminalromanen handler i
stor grad om etterforskerens privatliv, gjøren og laden, selv om dette
ikke er relevant i forhold til kjernefortellingen i boken. Dette er hva
f.eks. Unni Lindell kaller "kjøtt på bena" og "bli
kjent med karakterene" (Dagsavisen 14.12.00). Men en digressivitet
som er irrelevant og mangler nødvendighet i forhold til et
grunnleggende tema, og som altså ikke fungerer metaforisk, er en
utvendig form for diktning, og følgelig underlødig.
Et fjerde element som ikke alltid er til stede, men likevel er
fremtredende, er "serie-skikkelsen": Det er åpenbart lettere
å skape seg en etterforsker-karakter eller et persongalleri som kan
resirkuleres i bok etter bok, enn å skape en troverdig skikkelse fra
bunnen av, hver gang man skriver en ny bok. Her, igjen, finner man et
virkemiddel som i sitt vesen representerer underlødighet.
Derfor, når Staalesen
sier at kriminalromanen er "et krevende håndverk, som få
forfattere behersker fullt ut" er jeg dypt uenig: Kriminalromanens
håndverk er lett å lære seg, lett reproduserbart, og må betraktes
som essensielt underlødig i forhold den frie diktningens. Men
jeg presiserer: Underlødighet, ikke elendighet. Kriminalromanen
er ikke nødvendigvis dårlig, og det finnes såvisst eksempler på
kriminalromaner med litterære verdier. Men i sin alminnelighet
er den en lettvekter sammenlignet med den frie diktning. At det finnes
gråsoner her, hvor sjangeroverskridelse er av betydning – en gråsone
som f.eks. Staalesen selv har skrevet seg inn i med sin 1900-trilogi –
kan ikke rokke ved dette.
Når det gjelder
kriminalromanenes økende dominans, er det riktig som Staalesen sier, at
antall titler fortsatt er i mindretall. Ikke desto mindre har de
økt sin dominans på salgsstatistikken; kriminalromanene utgjør i dag flere
av de totalt solgte bind enn for ti år siden. Krim selger i
snitt bedre enn andre romaner. De av Forfatterforeningens medlemmer
som har "kriminallitteratur som sin hovedbeskjeftigelse", som
Staalesen skriver, er såvisst ikke noen "ubetydelig
minoritet" i økonomisk forstand. Og hvis man bare ser på
titteltallet, har det stabilisert seg på et høyere nivå enn før.
Dette er den tendensielle utvikling jeg er bekymret for.
Hva angår den norske kriminallitteraturens internasjonale
prestisje, ligger det en tilsnikelse i sammenligningen mellom det store
norske volumet av (mer eller mindre kompetente) kriminalromaner
og den klart sjangeroverskridende dikteriske visjon som finnes hos en
Kjerstin Ekman, slik Staalesen implisitt sammenligner disse to størrelsene.
Går man inn på den norske kriminalromanens forhold til det beste av
internasjonal krim, er nivået høyst diskutabelt. Ingen renheklet norsk
kriminalroman fra de siste årene kommer opp mot bøker som George Dawes
Greens The Caveman´s Valentine, David Gutersons Snøen på
Cedertrærne eller samlede forfatterskap som James Ellroys og James
Lee Burkes. IdaLou Larsens betraktning i Nationen 22.12.00 om at "årets
tre beste krimbøker har vært Ian Pears´ Et skilt ved korsveien,
Val McDermids Retterstedet og Ian Rankins Døde sjeler"
er helt korrekt, og vel verdt å huske på når man diskuterer den
norske krimromanens relative kvaliteter.