Derfor elsker jeg Key West
Byer er
organismer, sammensatte og motstridende som mennesker, og for meg, når jeg møter
et nytt sted, er det et spørsmål om sjel og kjemi på nøyaktig samme vis som
når jeg møter et menneske for første gang. Byer kan kjede, glede og
interessere meg akkurat slik mennesker kan. De beste byene for meg fascinerer i
kraft av noe underliggende, en kontrast mellom det tilsynelatende og en understrøm
man bare såvidt værer, og kanskje i bunn og grunn bare har en mistanke om.Key West, Florida er en slik by.
Det er ikke en by hvor jeg har tilbragt mye tid, men en by jeg er sikker på at jeg skal dra tilbake til. Mer ros kan jeg ikke gi en by. Jeg har vært i mange jeg ikke nærer noe ønske om å gjense.
Det sies mye stygt om turisme, men man skal være et sted i lang tid før man forlater turistens nysgjerrige observatørrolle og får kjentmannens bedreviterperspektiv. Inntil da er man turist, i en eller annen forstand av ordet, en gradvis mer kyndig og kjent turist, det er så, men like fullt turist. Det er ingen ting galt i å være turist, tvert imot bør man nyte rollen den har mye til felles med den første forelskelsen.
I Key West har jeg bare vært turist. Den er ingen stor by, såvidt jeg har forstått teller den bare litt i overkant av tretti tusen fastboende sjeler, og den virker da heller ikke særlig mye større enn det, tvert om, skjønt i høysesongen kan den visstnok flerdoble antall innvånere, la meg bruke det ordet, for det er husrom og sengeplasser til flere enn de som skatter til de lokale myndighetene.
Deri ligger noe av fascinasjonen, for det er en flyktighet ved Key West som er en del av byens sjel og vesen. Det er en by for glade og tilfeldige møter med alskens merkelige og uensartede individer: På ett eller annet tidspunkt (liker jeg å innbille meg) drar alle amerikanere, uansett stand og legning, til Key West, fordi den er en by som skal oppleves en gang i livet. (Og det til tross for at den er en nokså europeisk by i dette kontinentets forstand.)
På Fat Tuesday, et rufsete skur av en bar hvor man serverer ferdigmiksede, søte drinker med navn som «Banana Banshee» og «Sex on the Beach», eller gresselige og tilsist fullkomment paralyserende jelly shots med like høyt alkohol- som sukkerinnhold, traff jeg et par fra Nowhere, Texas (var det Austin likevel?). Hun hadde et vidunderlig, sertifiserbart hjemmeavlet maiskolbenavn som Sue Ellen eller Lindabelle eller noe slikt, og han var Jerry eller Terry eller noe, og de hadde bestemt seg en onsdag ettermiddag for å kjøre til Key West, og så gjorde de det. Det er noe man gjør, og det synes jeg er riktig vakkert å tenke på, at de satte seg i bilen og kjørte fa Texas til Key West. De skulle ikke se Hemingway- museet eller fiske, og de var ikke spesielt opptatt av vakker koloniarkitektur, og Tennesee Willams hadde de aldri hørt om. De skulle ha seg en liten fest, skulle de.
Key West er stedet for sånne mennesker. Happy-go-luckies.
Så kan man naturligvis sitte på Sloppy Joe's og tenke på Papa, men kanskje er det ikke lenger så viktig, og ikke er det den samme Sloppy Joe's heller, for baren flyttet for en herrens mange år siden. Og alle de andre kulturelle attraksjonene, som byen (i hvert fall den «offisielle» byen, dvs. kemneren og handelsstandsforeningen og turistbyrået og slikt) tross alt er stolt av, er heller ikke poenget med Key West.
Poenget er flyktigheten. Gleden over det tilfeldige møte, den korte, uforpliktende og lette samtale. Gleden ved å treffe et menneske, snakke med det og forlate det uten noen følelse av tap eller sorg.
Og kontrasten mellom denne muntre flyktigheten og noe annet: En understrøm, en følelse av at de fastboende, de som vet hva Key West virkelig dreier seg om, mangler i bildet, enten fordi de rett og slett ikke er der, eller fordi de bevisst oppfører seg som flyktige gjennomreisende i den hensikt å unndra seg oppmerksomhet. Hvis man stopper opp et øyeblikk, kjenner etter, da kjenner man følelsen av noe litt svett og mørkt og muligens både lastefullt og tragisk, men når man kikker seg om kan man ikke se det.
Mer enn noe annet er dette mitt minne om Key West, min opplevelse og min fascinasjon: En følelse av å være i nærheten av et ubehag som ikke kan gripes og beskues. Det er sikkert derfor jeg skal tilbake.