Tidebarn var mitt første møte med Ian
McEwans forfatterskap, og hvilket møte! Han hadde skrevet to bøker før denne,
begge oversatt til norsk, men de hadde unngått min oppmerksomhet. Fra
Tidebarn gikk han videre med den ene
knallsterke romanen etter den andre: Av de øvrige er Den uskyldige og Kjærlighet
ved første blikk mine favoritter. Han er en forførerisk elegant forfatter
som klarer å få det komplekse til å virke enkelt. Jeg kan ikke anbefale
forfatterskapet hans varmt nok; den følgende anmeldelsen av Tidebarn
yter ham slett ikke rettferdighet. Han må oppleves.
Stort!
Stephen Lewis, suksessrik om enn noe motstrebende barnebokforfatter, går inn på
et supermarked med sin tre år gamle datter Kate. Der forsvinner hun, muligens
bortført av en mann i mørk frakk. Hun kommer aldri tilbake.
Hva skjer etter at
en slik privatsfære-katastrofe inntreffer? Det er hva denne boken handler om -
og på hvilken måte! Dette er ingen oppskrudd føleri-fortelling som grafser i
livets tragedier, men en vel vurdert og gjennomtenkt fortelling fra en forfatter
som kombinerer to egenskaper bare de færreste har: Han er en analytisk
intellektuell og har samtidig et stringent, vel formulert litterært språk som
så absolutt er hans eget.
Men hva skjer, bortsett fra de åpenbare følger; at
ekteskapet med Julie går i stykker, at livet mister mye av meningen?
Tittelen sier mye: Det handler om tid, at tiden får en helt
annen dimensjon når noe slikt inntreffer, at perspektivet både på tid og liv
og virkelighet fordreies og går i oppløsning. Livet blir plutselig
ugjennomtrengelig mystisk,
det oppstår en voldsom distanse til omgivelsene. Og Stephen går på
oppdagelsesferd inn i denne mystikken i håp om å løse sine egne gåter, i håp
om å gjenvinne nærhet til omgivelsene; finne tilbake til verden, komme på
talefot med virkeligheten igjen.
Det gjør han ved å oppsøke barndommen og sette den i
kontrast til voksen-heten, og det er egen barndom han leter i.
Samtidig søker han i alt som hender rundt ham. Han
deltar i en utredningskomite om barneoppdragelse. Han har omgang med vennen
Charles, forhenværende forlegger og like forhenværende politiker, som er i
ferd med å gå i barndommen. Han bygger trehytter, skyter med sprettert og
lukter lakris. Han fører samtaler om tidsbegreper med Charles' kone, som er
fysiker. Han oppdager hva det vil si å være voksen og barn, å ta ting for
gitt eller være spontan og nysgjerrig.
Det er en forbløffende
innfløkt intrige McEwan har spunnet sammen, men det er ingen ting overfladisk
ved den. Elementene - såvel tematisk som på handlingsplanet - henger nydelig
sammen; konsist, logisk, uten kamuflerende uklarheter.
Og det hele skjer mot en sosial og politisk bakgrunn som er
like godt integrert i fortellingen som alle de andre elementer. Det er et
England noen år inn i fremtiden, et England som har begynt å utstede
tiggerlisenser, som utgir en offisiell håndbok i barneoppdragelse (sitert
flittig i boken); altså et enda hardere samfunnsklima som dessverre bare er en
logisk videreføring av de sterkeste trender i dagens England - og dagens Norge.
Ian McEwan har skrevet en strålende, ja, en stor bok:
Velfundert, intens, observant, velkomponert, velskrevet - og skremmende
virkelig.