utdrag fra "Mississippi", 1990:

7

Jeg la ut på en av de ødeste, mørkeste strekningene i hele USA, Interstate 70 fra Kansas City til St. Louis. På hele den lange veien finnes det bare en større by som du ser lysene av; Columbia, Missouri. Resten er mørke og atter mørke.
    Jeg forsøkte å se for meg kartet mens jeg kjørte, helt alene på veien, midt i landet, og alt virket uhyre fjernt. New York, Chicago, New Orleans, San Francisco, Los Angeles var lysår unna. Jeg var milevidt fra sivilisasjonen.
    Jeg fikk en plutselig følelse av hast da lysene i Lawrence forsvant bak meg, en følelse av at jeg kunne nå frem til ett eller annet i tide hvis jeg bare sto på, at jeg kunne avverge noe eller forårsake noe eller være med på noe - ett eller annet. Det var sikkert bare det at jeg var overspent.
    Motoren durte vakkert og jevnt. Jeg lå de faste, aksepterte tyve kilometer over fartsgrensen, og det var ikke en bil å se. Jeg kjørte av Interstate'en utenfor Boonville og hamstret Sunkist og twinkies og cupcakes; sukker som kunne holde meg våken en lang natt og en like lang dag. Jeg hadde ikke tenkt å overnatte før jeg nådde Crystal Springs. Turen ville ta fjorten-femten timer hvis jeg ikke overnattet, og jeg regnet med å greie det.
    Jeg kjørte gjennom natten, og kanskje hadde Wilhelm gjort det samme. Jeg trodde det, jeg vet ikke hvorfor. Det var vel noe så enkelt som at jeg ikke kunne forestille meg Wilhelm kjøre i dagslys, ikke nå lenger. Eller at det - tross alle andre indikasjoner - virket som om han hadde flyktet. Fra noe; noe utenfor ham selv eller noe i ham selv, det var umulig å si. Men de som flykter, flykter ikke i fullt dagslys. Eller gjør de det? Hva visste vel jeg. Jeg hadde flyktet mange ganger, men ikke på en sånn mate.
    Hva hadde han tenkt? Jeg hadde ikke den fjerneste idé. Jeg forsøkte ikke å tenke. Jeg drakk Sunkist og spiste søte kaker og røkte. Jeg skrudde ned dashbordlyset til et minimum, regulerte setet litt tilbake, regulerte rattet litt ned, satte på en kassett - Beach Boys Greatest Hits Vol. I. Det oppmuntret meg litt, men bare litt. Landskapet omkring meg var mørkt og øde og så konturløst at det nesten ikke eksisterte, nesten ikke kunne kalles et landskap i det hele tatt. Et vogntog dukket opp i horisonten, kom langsomt nærmere, suste forbi, tretti meter unna, på den andre siden av midtfeltet, så langt vekk at jeg nesten ikke hørte det, og forsvant igjen. Så var den lille gleden over. Jeg begynte å føle meg ensom. Jeg skulle gjerne sett litt neon. Et enkelt lysskilt fra en allnighter eller en bensinstasjon langs veien ville vært nok, men det kom ikke. Bare milepæler og det lysegrå betongdekket og et og annet grelt opplyst skilt som fortalte om neste avkjøring. Til å begynne med var det trøst i dem, men etter hvert ble de rutine, og trøsten minket og døde hen.
    Jeg kjørte av utenfor Columbia for å fylle bensin. Det var en Mobil-stasjon. Den lyste blåhvitt i mørket, og innenfor satt en mager unggutt med rottefjes. Han så sløvt på meg da jeg gikk inn for å betale etter å ha fylt tanken, og jeg skyndte meg videre.
    Om det var unggutten eller noe annet, vet jeg ikke, men da jeg kom ut på veien på den andre siden av Columbia og mørket la seg omkring bilen igjen, begynte jeg å se for meg alle slags forferdelige skrekkvisjoner. Det startet med en tung følelse av å være helt alene i dette altoppslukende, endeløse mørket, og så fulgte en frykt for de hemmeligheter og grusomheter som kunne skjule seg i det: En angst for at en skikkelse brått skulle reise seg i veikanten, vinke til meg med blodige hender, en kniv i den ene og et avskåret hode i den andre. En angst for at jeg skulle kjøre feil og havne ute på landsbygden, der jeg ville være nødt til å stoppe og spørre etter veien og finne ut at stedet var bebodd av zombier eller degenererte, psykotiske kannibaler fremavlet gjennom generasjoners incest og inngifte; for at jeg plutselig, i min veibane, skulle møte en enorm, svart limousine, enten førerløs eller med en blekgul, glinsende dødning bak rattet; for å stoppe på en bensinstasjon, fylle opp og kjøre videre, og etter en kilometer eller så høre en tørr, sadistisk latter fra baksetet.
    Eller for virkelig å finne Wilhelm, men ravende gal.
    Jeg skalv. Jeg satte i en ny kassett og skrudde lyden opp til smertegrensen. Jeg åpnet en boks Coors - min første, ikke nok til å gi meg promille - og tømte i meg halvparten. Jeg spiste to cupcakes og åpnet en pose tortilla chips. Jeg skrudde fjernlysene av og på noen ganger for å bryte ensformigheten og skjerpe nattsynet. Jeg sang med låtene på kassetten, og etterhvert begynte det å hjelpe; denne paranoide angsten gled vekk fra meg og forsvant ut i mørket, som ikke lenger syntes fullt så kompakt.
    Jeg kjørte av på et truck stop. Det ble for mange pauser, men det fikk være, alt ville gå bedre, fortere når daggryet kom. Jeg fylte tanken opp igjen, spiste en cheeseburger med potetchips, satt sammen med tatoverte, hundrekilos truckere, riddere av tredve meter lange vogntog, iført vide, løstsittende jeans, svarte singleter og baseballcaps eller pannebånd. Jeg følte en brå lyst til å snu, kjøre tilbake til KC, levere inn bilen, skaffe meg en billett til New York eller Chicago, videre til Skandinavia, melde meg til tjeneste på Arcitech igjen, krype på knærne, trygle og be om å få jobben tilbake.
    Men det var for sent. Begivenhetene antar sin egen logikk, og jeg var langt inne i den som tilhørte disse spesifikke begivenhetene. Jeg hadde for lengst passert den grensen man ikke kan gå tilbake over.
    Jeg kjørte inn i St. Louis i strålende soloppgang. En ny, tørr og het dag var på vei. Jeg kjørte av veien ved broen og fant en frokostkafé ved foten av den, klint inn mot en av de gedigne, skjelettaktige stålpillarene. Det var liv der inne. Folk pratet høylytt sammen - noen som skulle på jobb, noen som hadde kommet fra - og det luktet nystekt mat og etterbarberingsvann. Jeg spiste bacon og egg og drakk en halvliter kaffe. Så stelte jeg meg så godt jeg kunne, sammen med fire andre, inne på toalettet, før jeg kjørte videre.
    Sydover i fullt dagslys gjennom endeløse åkre som strakte seg i alle retninger, i en jevn strøm av trafikk som bølget gjennom det flate, uttørrede landskapet. Jeg kjente at humøret tok seg opp etter som solen steg. Gjennom Missouri langs østgrensen, inn i Arkansas, der farven på åkrene forandret seg til det grønnere. Korte stopp for å fylle tanken og kjølevæskebeholderen. Syd i Arkansas ble det enda varmere og mye fuktigere, og enda litt frodigere; en anelse av skog og terreng - landskap - i horisonten. Navnene fløy forbi, avkjøringer til Little Rock, Pine Bluff, Nashville, Vicksburg, Yazoo City. En smak av historie. Nybyggersteder, frontier towns. Borgerkrigens slagmarker. Indianerkriger. Hvordan Vesten ble vunnet. Og veier, veier, veier, avbrutt av rasteplasser, truck stops, servicestasjoner, en på hver side av veien, firkløveromkjøringer - og milepælene som alltid forteller deg hvor langt du er fra nærmeste by, enten den ligger bak deg eller foran deg.
    I Mississippi ble det kvelende hett, jeg måtte stoppe oftere for kjølevæske enn for bensin, og luftfuktigheten holdt meg drivvåt av klam svette. Veiene skiftet farve fra grå asfalt og betong til rødlig, macadamisert veidekke. De grågulgrønne kornåkrene forsvant, og de nesten unaturlig grønnmettede bomulls- og tobakksåkrene dukket opp. Skogsområdene ble tettere og frodigere, de enkelte trærne høyere.
    Solen gikk ned en stund etter at jeg hadde krysset Mississippi-floden, omtrent midtveis mellom Memphis og Jackson. Jeg kjørte mot Crystal Springs i et annerledes mørke; varmere og tettere og mer levende, som om noe hele tiden beveget seg inne i det.
    Jeg stoppet utenfor Canton for å fylle opp igjen. Vindusrutene dugget da jeg slo av motoren og kjøleanlegget ikke lenger var på. Heten var kvelende, luftfuktigheten måtte være rundt hundre prosent. En gammel neger satt på en pinnestol utenfor bensinstasjonen, bikket bakover med ryggen lent mot veggen. Han røkte en maispipe og hadde på seg en tykk skinnjakke med teddyforet krage. "Phu," sa jeg. "You think it´s hot?" sa han. "Wait a day. Gonna be a lot hotter." Jeg fylte opp, kjøpte en sixpack øl og kjørte videre.
    Jeg begynte å nærme meg. 15, 12, 9 miles. Milepælene fortalte meg at avkjøringen til Crystal Springs var umiddelbart forestående. Klokken var halv elleve, jeg hadde vært våken og i aktivitet i nesten førti timer. Jeg var stuptrett, men det var ingen fare lenger, jeg var snart fremme - i det ukjente, ved målet. 5 miles. Jeg bestemte meg for å ta inn på det andre motellet eller hotellet jeg fikk øye på under innkjøringen til byen. De sier at det første aldri er bra, men at det andre som regel er både godt og rimelig.
    Avkjøringen kom, det var bare så vidt jeg klarte den. Jeg var trett og utmast, klam og skitten.
    Jeg kom inn i byen, kjørte forbi en Motor Lodge. Denne siden av byens utkanter var mørk, den virket som den ventet på meg. Noen biler cruiset gjennom gatene. Jeg så et skilt på høyre hånd litt lenger fremme, rød og blå og hvit neon: Crystal Inn. Jeg giret ned, lot bilen trille langsomt inn på parkeringsplassen. Det sto bare en bil der fra før, en gammel, signalrød Dodge herregårdsvogn. Alle vinduene i hotellet var mørke, bare i resepsjonen sto det lys på. Det var noe nesten kjent ved huset; et gammelt kråkeslott som virket rimelig velholdt, kanskje et tidligere bolighus. Da jeg lempet kofferten ut av bagasjerommet og snudde meg, så jeg at huset lignet Norman Bates´ hotell i Psycho, men det bekymret meg ikke nå. Jeg var for trett til å la en slik bagatell gå inn på meg. Jeg bar kofferten inn. En bebrillet unggutt satt og småsov bak resepsjonsdisken. Jeg vekket ham med bjellen, to forsiktige små klemt. Han myste søvnig mot meg. Jeg sjekket inn, åpenbart ingen problemer med plassen her i dette hotellet. Det var litt nedslitt, men det virket rent og velstelt. Jeg bar kofferten opp på rommet selv. Det var i orden. Frokost mellom åtte og ti, men det aktet jeg å gi pokker i. Jeg vasket av meg det verste grimet og stupte til køys og sov til halv syv på kvelden.

Toppen av siden