Forord til Mississippi.neo (2002):

Komponister reviderer stadig sine gamle verker, regissører lager nye «director´s cuts», popmusikere gir ut nye mikser av låtene, malere presenterer skisser, for- og etterstudier for publikum. Forfattere gjør sjelden slikt.
    Stort sett er det fornuftig. En roman er på sitt beste et logisk hele der slutten skal føye seg sammen med begynnelsen, og der hver eneste lille bit mellom disse to punktene skal referere seg til begge.
    Men det er på sitt beste, og naturligvis er det ikke alltid slik at en roman faktisk er på sitt beste. Revisjoner vil alltid være mulig. Spørsmålet er oftest om svakhetene i en roman er så store at det er verdt bryet å revidere den, og om den i utgangspunktet er så god at den fortjener en revisjon.

Mississippi var min femte bok; før den hadde jeg skrevet to novellesamlinger, en ganske kort roman, som kanskje like gjerne kunne karakteriseres som en lang novelle, og en samling med essays og artikler, tildels tidligere publisert, tildels nyskrevet.
    De to novellesamlingene inneholdt noen få riktig gode, noen bra, og noen mindre bra noveller. Men noveller er noe helt annet enn en roman. Det avgrensede formatet stiller store krav til både fortelling og ikke minst språklige virkemidler, men når det kommer til ren utholdenhet og gjennomføringskraft er romanen en vanskeligere øvelse. Derfor var Mississippi et gjennombrudd for meg personlig. Jeg var stolt av å ha skrevet en roman som var en virkelig roman, i motsetning til min første. Jeg var stolt av å ha gjennomført den med språklig kraft. Jeg var stolt av å ha skrevet noe meningsbærende. Den var en god bok på flere måter, det kunne jeg innrømme for meg selv allerede da, og være stolt av det.

Det skal også nevnes at jeg allerede ved unnfangelsen var klar over at den i stor grad var en nyskriving av Joseph Conrads Mørkets hjerte («Heart of Darkness»).
    Det bekymret meg hverken før jeg begynte å skrive den, eller i løpet av arbeidet, og har heller ikke gjort det i ettertid. Det finnes bare noen få fortellinger i verden, de fleste av dem er over tusen år gamle, og som forfatter må man avfinne seg med at man rett og slett skriver en gammel historie om igjen, og heller anstrenge seg for å utnytte de variablene man har til rådighet.
    For meg var det viktig å bruke Conrads historie (som heller ikke er grunnleggende original) åpent fordi hans fortelling om kolonialisme har så sterke moderne paralleller i masseturisme og kulturell internasjonalisering, men i vår tid også med tilbakevirkende kraft på ny-kolonisten selv. Derfor florerer mer eller mindre åpenlyse allusjoner og parallelføringer til Mørkets hjerte i Mississippi. Det er ingen svakhet ved boken; tvert om jeg er ennå svært fornøyd med måten nyskrivingens iboende problemer er løst på.
    Det jeg derimot ikke var fornøyd med, etter at det hadde gått en viss tid, og jeg leste Mississippi på nytt og med friskere blikk, var at den åpnet med en helt unødvendig bifortelling som jeg aldri kom tilbake til på en forløsende måte.
    Jeg har alltid, idet jeg begynner å skrive, mer stoff enn jeg til slutt får plass til i en fortelling, enten det er en roman eller en novelle. Det er ofte en lang og tung prosess å bli kvitt det stoffet som er virkelig overflødig; det er ikke slik at jeg kan kaste det ut på forhånd, men slik at det må redigeres bort når jeg har skrevet meg gjennom hele fortellingen. Slik var det også med Mississippi, som undergikk flere omganger med nedredigeringer både før og etter at jeg leverte den til forlaget. Spesielt var den første tredjedelen av boken vanskelig å få til.
    Så er det også slik at man, når man strever med en fortelling, før eller senere må si at det er nok: Hvis ikke mister man både motet og kreftene. I Mississippis tilfelle sa jeg det litt for tidlig, med den konsekvens at de tre første kapitlene inneholdt en del «slagg» som kunne vært luket ut for å få en sterkere, mer drivende start på en roman som tross alt har mye til felles med spenningsromanene.
    Dette er hva jeg har gjort nå, nesten elleve år etter at boken ble skrevet ferdig.
    Jeg vil ikke komme til å gjøre noe lignende med noen annen fortelling jeg har skrevet: Mississippi er den eneste av dem som både er god nok til å fortjene det, og samtidig var såpass svekket av dette ene, overordnede problemet at forbedringsmuligheten var påfallende. De dårligste novellene, i motsetning, kan ikke «doktoreres» på en slik måte.
    Så det, og nesten bare det, er hva jeg har gjort. Her og der - bare noen ganske få steder - har jeg vært inne i teksten og luket ut en dårlig eller unødvendig setning eller ord. Jeg har forsøkt å ikke legge til noe særlig, rett og slett fordi mitt litterære språk har forandret seg så mye på disse årene at jeg ikke ville makte å «bevare stilen» hvis jeg skulle gjøre større tilføyelser. Noen få steder har omstokkingene og strykningene gjort det absolutt nødvendig å skrive til en ny overgang, men disse har jeg forsøkt å gjøre så korte og nøytrale som mulig.

I tillegg har jeg i denne utgaven lagt til prosateksten When the Shit Hits the Fan in America, som ble skrevet for antologien Reisen, som jeg redigerte sammen med Kjartan Fløgstad for Eide Forlag i 1991. Grunnen til denne koblingen vil være tydelig for leseren: When the Shit... er en både åpenbar og åpenlys pendant eller etterstudie til Mississippi. Flere har ment at When the Shit... må være den selvbiografiske versjonen, bare annerledes formulert, men det er den slett ikke; den har riktignok et sterkere innslag av selvbiografiske elementer, men det gjør den på langt nær til fakta eller sannhet; den er i sin essens akkurat like oppdiktet som romanen.
    Jeg synes disse to tekstene - en roman og en prosatekst som var en bevisst etterstudie til romanen - fortjener å bli lest sammen.
    Det er, som sagt, kanskje litt for sjelden av vi forfattere får gleden av å gjøre revisjoner som dette. Om det, når det kommer til stykket, betyr like mye for leserne, vil jeg neppe noen gang få vite. Men for meg har det vært et kjærlighetsarbeid, så ha meg unnskyldt og ta det for hva det er.

Oslo, februar 2000