Fire og et halvt år har det tatt meg å skrive Mord og galskap – roman om en forbrytelse. Det er lang tid.
            Det var en vanskelig bok å skrive, tidvis direkte smertefull. Den er tettere knyttet til meg selv enn de tidligere bøkene. Jeg gravde dypt ned i både det frodigste og det råtneste jordsmonnet av min egen sjel og brukte det som stoff, og det er ingen lett jobb.
I tillegg var Tilfeldig utvalg, den forrige romanen min, vanskelig å nullstille seg fra. Jeg har alltid hatt som mål at jeg aldri skal skrive to like bøker på rad, men fornye meg fra en bok til den neste.
            Jeg har valgt å kalle Mord og galskap en ”roman om en forbrytelse”, ikke en ”kriminalroman”. Leseren får lese den som hun selv vil, til slutt er det hun som bestemmer hva slags bok det er. Men for meg er det stor forskjell på en kriminalroman og en roman om en forbrytelse. Kriminalromanen forholder seg til et slags regelverk som danner en fast, ytre ramme for hva som er tillatt og hva som er forbudt å gjøre. En roman om en forbrytelse handler mye om det samme stoffet, men trenger ikke å følge reglene på samme måte.
            Jeg låner elementer fra kriminalromanen, bruker noe av det samme reisverket, men forholder meg ikke til hele regelverket. Og selv om Mord og galskap er en roman om galskapens og ondskapens problem, er den i like stor grad – kanskje enda større – en kjærlighetsroman, en roman om kjærlighetens problem, om hvor vanskelig kjærligheten er. Og den forbrytelsen og den galskapen boken handler om er en del av kjærlighetens problem.
            Det er så absolutt den mest komplekse romanen jeg har skrevet, den rikeste, mest mangfoldige. Det var så mange forskjellige historier å fortelle, fra forskjellige epoker i hovedpersonen Francis Falckenbergs liv. Jeg innså tidlig at den måtte være bygd opp etter et slags ”kinesisk eske”-prinsipp, så den fikk hele tre åpningskapitler. Det var viktig å sende en tidlig melding til leseren, om at dette er en roman hvor overraskelsesmomentet er like viktig som noen ytre spenning. Mord og galskap er en roman hvor leseren ikke kan ane hva som kommer til å skje rett rundt hjørnet, den tar uventede krokveier gjennom mørke smug hele tiden.
            Noen av de krokveiene har jeg lånt fra den gotiske literaturen, eller grøsseren, for å si det med et moderne ord (ja, det ligger en spøkelseshistorie i romanen, også). Romanen har slektskapsforhold til sånne bøker som Dracula og Frankenstein, og fortellingene til Edgar Allan Poe. Omgivelser og landskap –  scenografien – gjenspeiler mangfoldet og de dype konfliktene i sjelen. Det er de konfliktene som Mord og galskap dypest sett handler om. Mennesker er ikke rasjonelle. Vi lever i gapet mellom tro og tvil, mellom fornuft og galskap, og da var det naturlig å bruke elementer fra det gotiske. Og så er det jo i tillegg mye ”magisk realisme”, hvis jeg skal bruke det begrepet, i Nord-Norge, mitt oppvekstlandskap. Så på en måte har jeg vel funnet tilbake til noen røtter og brukt dem i denne boken.
            For å romme mangfoldet av fortellinger valgte jeg å dikte opp en by, Oscarshavn, i stedet for å bruke en virkelig by. Jeg ville skape en setting – en by, et  landskap – som kunne bli metaforer for handlingen. Oscarshavn er egentlig en av hovedpersonene i boken, den lever sitt eget liv, har sin egen sjel. Noen gater er mørke og hemmelighetsfulle, noen plasser er åpne og moderne. Byen i romanen er et speilbilde av menneskesjelen. Jeg hadde virkelig lyst til å dikte i denne boken. For meg er det hva god litteratur handler om. Den består av overbevisende løgner, en troverdighet som handler om noe helt annet enn å beskrive Oslo rådhus i nitid detalj. Jeg har jugd som pokker i denne romanen, og hatt enorm glede av det.
            Men den fremste hovedpersonen – og fortelleren – i Mord og galskap er naturligvis Francis Falckenberg. Om han er helt eller skurk, er en av de tingene leseren selv må finne ut av. Han er forhåpentligvis så sammensatt og forvirret som moderne mennesker i virkeligheten er: Full av selvmotsigelser, en mann som dras i mange retninger samtidig. Han prøver hele tiden å holde ”tunga rett i munnen” gjennom å forenkle tilværelsen sin, men under det kontrollerte ytre finnes en vulkan. Et sted sier han at hans eneste lidenskap er å unngå lidenskapene, og han omtaler seg selv som en ”nysgjerrig tilskuer” til livet. Han har sitt hus, sin borg, kunne man vel si, og der murer han seg inne. Men det er jo umulig i praksis, og så snart virkeligheten tvinger seg på, skjer det ting med ham.
            Nøyaktig hva som skjer, har jeg ikke lyst til å røpe. Men det er klart at dette på flere plan er en spenningsfortelling. Jeg vil ha spenning når jeg leser bøker selv. Ikke underholdnings-spenning, men spenning som beveger meg. Jeg vil bry meg om personene, bekymre meg for dem og hvordan det går med dem. Og jeg prøver alltid å skrive bøker som jeg selv ville like å lese. Så da er det oppgaven min som forfatter å bevege leseren, å røre ved følelser og rokke ved forestillinger og oppfatninger. Jeg tror alle forfattere skylder leserne å gi dem en skikkelig berg-og-dalbanetur som får dem til å sjangle når de er nede på jorda igjen.

Toppen av siden