utdrag
fra "Mord og galskap", 2000:
1. Mirakler og mysterier
Jeg skal fortelle en historie. Det er
overmodig, hybris, det vet jeg, et resultat av begjær etter å bli forstått;
det ligger ingen edlere motiver bak. Det gjør ikke saken bedre at det er en
rent ut sagt fantastisk historie, og enda verre: Jeg skal fortelle den helt uten
ironi.
Men mitt ønske
om å fortelle historien har en foranledning, nemlig denne: Jeg våknet tidlig
for noen få dager siden, natten hang ennå igjen, og sto lenge og så ut
gjennom vinduet som har vært min utsikt en tid nå. Det var mørkt, og Storgata
var innhyllet i en gråhvit skodde, forvinterskodde. Bygningene var uklare og
forvrengte konturer inne i den, opplyst av gatelyktenes gule glød, farvene på
fasader og skilt var dempet ned som om noen hadde gått over dem med et strøk
forurenset hvitvask. En lett bris begynte å ta fatt i tåkedisen og dro den med
seg gjennom gatene i lange tråder; de virket silkeaktige, fuktige. En avisbil
kjørte sakte gjennom gaten, stoppet et par steder og plasserte ut plastpakkede
bunker med aviser. Det var all bevegelse jeg så på lenge.
Jeg sto og
tenkte på hvilken underlig og uventet skjebne jeg har fått; ja, så urimelig
uventet for en mann av min støpning, en interessert tilskuer som aldri har hatt
ambisjoner om å utrette noe vesentlig. Jeg dvelte ved ordet skjebne, på at
folk bruker det så forskjellig: For noen rommer det noe forutbestemt, skjebnen
er selve arvesynden, noe som ligger fast fra fødselen av, noe man ikke kan
unndra seg. Våre skjebner slipes til av Gud når vi har grovhogd dem, sa
Hamlet; det er en annen variant. For andre igjen, betyr det rett og slett at det
ble slik det ble, post factum, eller que sera sera, om man ville holde en lett
tone. Selv undret jeg meg på, der jeg sto, om skjebne kanskje bare er
konvergens; et møte mellom to eller flere begivenheter, elementer, faktorer. I
tilfelle, tenkte jeg, måtte min skjebne være resultatet av en konvergens
mellom hemmeligheter, ondskap, tro, mord og galskap.
Muligens
også min egen galskap. Det finnes flust av mennesker i denne byen og langt
utenfor dens grenser som er villig til å sverge på at jeg må være gal; sprøyte,
ravende gal. Noen kaller meg også forbannet, jeg har hørt det ordet brukt.
Kanskje er jeg det. Det er også en mulighet. At jeg tror på Gud, utelukker
ikke at Djevelen kan tro på meg.
Jeg kan da
heller ikke med hånden på hjertet påstå at jeg ikke er gal, men jeg er som
de fleste av oss: Jeg blir bare gal av nord-nordvest; når vinden står fra sør,
ser jeg forskjell på en hauk og en knehøne. Men alt som skjedde, skjedde i
oktoberlandet, novemberlandet, og vinden sto fra sør-sørvest. Men jeg vil nå
si til mitt forsvar at dette landet er et land hvor konturene er uklare og en
mann har vansker med å finne håndfeste når han snubler, så jeg tror ikke
hverken min galskap eller den forbannelsen jeg eventuelt har over meg er saken
her — skjønt jeg måtte innrømme for meg selv, da jeg sto der og så ut i
skodden, at jeg kanskje aldri har hatt noen fast forestilling om hvor grensen
mellom galskap og fornuft går.
Det var tunge
tanker jeg hadde for meg den morgenen, jeg var ikke lett om hjertet, ikke i humør
til å si: «Que sera sera». Kanskje har jeg aldri vært lett om hjertet,
kanskje er nettopp det min skjebne.
Da jeg hadde
stått der en halvtimes tid eller litt mer så jeg følgende: En bil kom ut av
en rift i tåken i nordenden av Storgata. Den kom nedover veien i min retning,
litt ustøtt, som om det var en fyllekjører. Den parkerte ved fortauskanten
rett nedenfor vinduet mitt, og døren gikk opp; alt dette så jeg gjennom disen,
bare omriss, skygger inni skyggene, bevegelser i det utydelige novemberlandet.
Ut av bilen kom en mannsskikkelse, vimrende, det virket som om han holdt på å
falle. Da han var på det aller nærmeste, rett under vinduet, gjorde han en
underlig gest, og det gikk det opp for meg at jeg var vitne til et mirakel.
Det er et
sterkt ord, jeg vet det. De siste ukene har jeg opplevd så mye som ved første
øyekast kunne virke mer mirakuløst enn det jeg var vitne til den morgenen.
Likevel nøler jeg ikke med å bruke det. Til tross for alt som har skjedd, var
dette det største miraklet av dem alle.
Hva han
gjorde, og hvem han var, det skal jeg fortelle til slutt. Jeg sier ikke mer om
dette akkurat nå, men tro meg, jeg skal komme tilbake til det; ja hør på meg,
så skal jeg fortelle alt sammen. Men la meg fortelle det på min måte.
I noen
tilfeller – hva angår detaljene i min fortelling – var jeg der da det
skjedde, andre ganger var jeg det ikke. Hadde jeg vært der ville kanskje ingen
ting skjedd, og det hadde ikke vært noe å fortelle om. Men jeg var ikke der,
og det skjedde, og alt jeg kan gjøre nå er å fortelle om det.
Og løgn er
det ikke. Men det er min historie, og jeg må fortelle den på min måte, og jeg
skal spinne et fint nett av det jeg opplevde og det jeg bare vet, og sammen er
de sannhet. Ja, tro meg: Sammen er de virkeligheten.