Fra "Naken for leseren, naken for Gud", 1997:
I.
Når jeg blir utspurt om det jeg driver
med, altså om å skrive, er det noen faste spørsmål som ofte kommer først;
tilsynelatende enkle spørsmål, og likevel høyst relevante, og da jeg møtte
dem for tolv år siden forsøkte jeg å gi like enkle svar:
Hvor får du
ideene fra?: «Fra aviser og selvopplevde hendelser.»
Hvordan
begynner du?: «Jeg ser for meg en scene og begynner der.»
Hvorfor
skriver du?: «Det er en nødvendighet, en uavvendelig vane.»
Hva er det du
vil si?: «Jeg er opptatt av den individuelle moral i et samfunnsmessig
perspektiv.»
Gjennom årene
har alle disse spørsmålene blitt gjentatt med forbløffende hyppighet og
standhaftighet. Tildels er de spesifikke og retter seg mot den konkrete
fortelling, tildels er de generiske, rettet mot fortellingen som art, dens
tilblivelse og berettigelse, dens innerste natur og ikke dens spesifikke
karakteristika, hvilket betyr at de er nettopp de samme spørsmålene som en
forfatter bør stille seg selv før vedkommende skriver.
Før kunne
jeg gi enkle svar, både til meg selv og andre, fordi alt faktisk virket så
enkelt. Svarene var hverken usannferdige eller upresise. Da jeg debuterte brød
jeg meg ikke om hvor ideene kom fra, for de kom, og til de grader - de formelig
boblet i meg. Det interesserte meg ikke hvordan jeg begynte, for det ga seg
selv, som regel, og jeg klarte å sette ideene sammen til en fortelling - på
den tiden skrev jeg for det meste noveller. Jeg skrev simpelthen fordi jeg hadde
lyst til å skrive, og lysten var så sterk at den virket uutslettelig. Og spørsmålet
om hva jeg ville si forekom meg nokså irrelevant, selv om jeg forsøkte å
svare, for jeg ville si nøyaktig det jeg hadde sagt, hverken mer eller mindre.
Det sto jo der å lese for alle som leste, så hvorfor skulle jeg fortolke eller
generalisere det?
Men gradvis
begynte disse spørsmålene å gnure i meg, plage meg i stadig sterkere grad, og
mine egne svar syntes svakere og mindre relevante, og jeg begynte å føle
motvilje mot å besvare dem.
Det skyldes
ikke selve spørsmålene, for de virker stadig relevante, og både hyppigheten
og kraften de har blitt stilt med - for det er nettopp disse og bare disse spørsmålene
som nesten alltid kommer først, og de blir gjentatt så ofte - peker mot at
dette er de primære og viktige spørsmålene. På den annen side har min
motvilje mot å besvare dem like sikkert og visst pekt på at jeg ikke lenger
har følt at mine svar har vært adekvate.
Problemet er
selvsagt at hverken spørsmålene som sådan, eller de svarene jeg har gitt,
vektlegger den graden av sammenheng som finnes mellom dem. Og det har sakte, men
innstendig blitt mer og mer påtrengende for meg å finne noe som er et mer
presist og følgelig mer komplekst, men også, forhåpentligvis, mer riktig svar
på såvel mine egne som andres spørsmål.
Dette
gjenspeiler helt åpenbart et behov i min utvikling som forfatter, for heller
ikke noe annet virker så enkelt som før: Ideene kommer ikke i strømmer og
skred. Det er blitt uendelig mye vanskeligere å begynne på en ny fortelling.
Jeg har langt mer overordnede meninger om hva jeg ønsker å si. Og ikke minst
er det ikke lenger så påkrevet og uavvendelig nødvendig å skrive; tvert om
har det blitt mer og mer viktig ikke å skrive før tiden er inne.
Det er tvilen
som har sneket seg inn. Jeg ser på de tidligste bøkene jeg har skrevet med en
slags uforstående, blandet gru; jeg kan ikke helt forstå hverken at de er
skrevet eller hvordan, heller ikke hva jeg tenkte da jeg skrev dem. Jeg ser på
dem, dels med stolthet, dels med skepsis, dels med irritasjon, og jeg begynner
å undre meg: Når er det slutt, når kommer den dagen da jeg ikke får flere
ideer? Er det godt nok, bedre enn før, eller har jeg mistet gnisten? Og med
denne utviklingen har det blitt mer og mer viktig å kjenne min egen metode, min
egen arbeidsprosess, mine egne begrensninger og sterke sider - mer viktig å
mestre det jeg driver med, i enhver betydning av ordet, rett og slett for å
kunne fortsette å drive med det. Det som en gang virket så lett, så magisk, må
nå uteskes på en helt annen og mer møysommelig måte, både for min egen
skyld og fordi jeg har blitt mer vår romanens plass og betydning. For romanen
har aldri blitt og kan aldri bli skrevet i et ingenmannsland eller et vakuum,
heller ikke blir den offentliggjort eller diskutert der. Rundt romanen fimes en
rekke instanser eller aktører som befatter seg med og interesserer seg for
romanen. Lesere, anmeldere, journalister og andre; alle de som stiller disse
primære spørsmålene til romanen, og til forfatteren og hverandre om romanen.
Det er i
landskapet mellom romanen selv, de primære spørsmålene som stilles til den,
og de instanser som omgir den, inkludert forfatteren, at en utforskning av
romanen må skje: Det er her jeg vil lete etter svar i dette essayet, som jeg
vil kalle det, skjønt det kunne med berettigelse vært kalt mye annet;
bekjennelser, tanker, meditasjoner, for den saks skyld tilståelser.