Jeg
skal begynne med å innrømme noe overfor publikum, kanskje også erkjenne noe i
klartekst overfor meg selv: Jeg er fullstendig klar over at jeg i alle år som
forfatter i ganske stor grad har fornektet min opprinnelse. Jeg har rett og
slett protestert mot å bli benevnt
som en nordnorsk forfatter, eller en Narvik-forfatter. I den grad har jeg prøvd
å unngå denne etiketten at jeg for mange år siden nå, etter noen få års
medlemskap, meldte meg ut av Nordnorsk Forfatterlag.Jeg angrer ikke. Den gang mente jeg det var både logisk og riktig på de fleste måter. Ikke skrev jeg noe særlig om eller fra Nordnorge, ikke skrev jeg om eller fra Narvik, ikke skrev jeg om særskilte nordnorske problemstillinger. Jeg har rett og slett hatt en følelse av ikke å være berettiget til å kalle meg nordnorsk forfatter – like lite som til å kalle meg amerikansk forfatter, på tross av at jeg har skrevet vel så mye fra USA som fra Nordnorge.
Men ting endrer seg, man er i bevegelse, og dette foredraget er, mer enn noe annet, en beskrivelse av en slags reise. Det er en reise i sinnet og i tiden, mer enn i rom, og jeg ønsker å kalle det en pilegrimsreise; ikke fordi den går til et hellig sted, men fordi den på mange vis er en reise til et forjettet land, og begrepet pilegrimsreise er bra til det bruk.
Som alle reiser begynte den ikke med det første skrittet, men med idéen om å ta det første skrittet; med bestemmelsen, ikke forflytningen. Og som så mange reiser begynte den ikke i bevisstheten, men i det ubevisste. Likevel skal jeg begynne i det bevisste, med det øyeblikket da det gikk opp for meg at jeg var ute på en reise.
Det skjedde en sommerkveld for noen få år siden, da jeg satt på restaurant Bogavante på bryggekanten ved Bahia d´Alcudia, på Mallorca, og hvilte meg i solnedgangen, etter et svært godt måltid. Jeg er glad i Mallorca, og har vært det i mange år. For meg er øya mye mer enn turisme, sol og sjø, og jeg har så smått begynt å kjenne den. Jeg er glad i maten der, i landsbyene oppe i fjellene, i folket, og i landskapet, og spesielt landskapet i Alcudia-bukta. Og det var nettopp hva jeg satt og tenkte på etter dette måltidet. Jeg satt og røkte og så utover bukta, mot fjelltoppen på den andre siden av den, og tenkte på hvor glad jeg har blitt i dette stedet, og grublet over hvordan det hadde skjedd, og plutselig så jeg det: Bukta, fjellet minte meg på en måte om Narvik. Ja, det kunne så absolutt minne om Narvik, bare med behageligere klima og bedre mat og billigere og bedre vin. Det satte et støkk i meg. Satt jeg faktisk der og lengtet, til en viss grad og på underlig vis, tilbake til Narvik? Var det virkelig på grunn av at jeg er oppvokst i Narvik at jeg hadde fattet en slik forkjærlighet for Bahia d´Alcudia? Og kanskje – tenkte jeg videre – var det også grunnen til at jeg setter Seattle i USA så høyt på min liste over favorittsteder i verden, for Seattle har også visse drag av landskapet til felles med Narvik.
Jeg har bodd, eller i det minste prøvd å bo, noen steder i verden. I Kansas trivdes jeg slett ikke: Det manglet hav, det manglet høyder, fjell, bakker. I Fredrikstad trivdes jeg så måtelig: Der finnes i hvert fall en elv, og en kyst hvis man drar litt ut av byen, men heller ikke mer av dette landskapet som jeg så åpenbart bærer i meg, og som i en viss utstrekning må være til stede for at jeg skal kunne føle meg hjemme – ja, jeg tror hjemme må være ordet, selv om jeg i denne sammenheng vil avgrense det til å gjelde noe som er kjent, og ikke nødvendigvis kjært. I Oslo trives jeg ganske godt, slik sett: Der er en bukt, det innerste av Oslofjorden, som minner litt om Narvik; der er en grad av stigning i landskapet som tilfredsstiller mitt minimumskrav til terreng.
Alt dette tenkte jeg på der jeg satt på restauranten, og et spørsmål begynte å melde seg for meg: Er jeg avhengig av et spesifikt landskap, med litt slingremonn i utførelsen, for å føle meg hjemme, eller kanskje føle meg trygg, eller komfortabel med omgivelsene? Og hvilken sammenheng har denne avhengigheten i så tilfelle med meg som menneske og som forfatter – hva sier den om meg?
Denne kvelden i Alcudia begynte jeg å tvile. Dette Narvik-lignende landskapet må jo være et symbol, en metafor, toppen av et emosjonelt eller eksistensielt isfjell. Det må ligge noe under det. Det kunne ikke være slik at dette landskapet som jeg bærer inni meg – minnet om et landskap – er det eneste som skaper en lengsel i meg, og følgelig min eneste tilknytning til min egen oppvekst, til mine røtter, og altså til Narvik og Nordnorge? Og tanken slo meg: Betød min affinitet for dette spesielle landskapet at jeg egentlig, i dypeste grunn, er en nordnorsk forfatter likevel, men at jeg bare ikke vil innrømme det?
Spørsmålet om det finnes nordnorske forfattere, og en nordnorsk litteratur, er et spørsmål om hvordan man spør og hvem som svarer, og jeg vil understreke allerede nå at min måte å spørre og svare på er høyst personlig og subjektiv. Og etter min mening må man begynne med et helt annet spørsmål, nemlig om Nordnorge eksisterer. Ja, finnes Nordnorge? Finnes "nordnorskinger" — for å bruke et annet ord enn det omstridte "nordlendinger"? Det er det egentlige spørsmålet.
Jeg har som sagt bodd noen steder, og har, i likhet med så mange, reist en del; det siste året ganske mye i Nordnorge, og Nordland fylke spesielt. På en tilstelning i Mo i Rana for vel et halvår siden sa jeg: "Jeg kunne kommet fra en hvilken som helst middelstor norsk industriby." Intervjueren protesterte på det, og igjen meldte det seg en tvil i meg: Var det sant, det jeg sa? Ville jeg vært den samme personen om jeg kom fra for eksempel Skien eller Sauda? Eller er jeg muligens spesifikt Narvik-væring, eller en person med karaktertrekk, psykiske og eksistensielle særtrekk påført meg av en oppvekst i en middelstor nordnorsk industriby?
Jeg finner det interessant at jeg føler meg såpass mye mer hjemme i en hvilken som helst industriby med havn, enn i industribyer uten havn, eller i byer hvor andre næringer dominerer mer enn industri gjør. Jeg føler meg mer hjemme i Mo i Rana fremfor Svolvær, til tross for at Svolvær er en adskillig mer sjarmerende by, mer estetisk tilfredsstillende, enn Mo. Det er tankevekkende at min abstrakte følelse av tilhørighet later til å være så sterkt påvirket av Narvik, av elementer jeg kjente i oppveksten.
Narvik, i årene 1960 til 1980, altså det Narvik jeg kjente, og kanskje til en viss grad Narvik også nå, handler om enkelte fremtredende særtrekk: For det første var det en havneby, uendelig mye mer da enn nå. Den tungmetalliske skramlingen fra havna – fra selve malmbåtene, fra maskineriet som fylte dem opp, fra jernbanevogner og alt det andre som malmtrafikken førte med deg – var Narviks uten sidestykke mest fremtredende trekk. At Narvik i tillegg var – og i enda større grad ønsket å være – en skoleby, en handelsby, en administrasjonsby både sivilt og militært, er sekundært. Narviks sjel var malmen, og Narviks historie etter at malmen begynte å forsvinne er langt på vei historien om en by som mister sin sjel og strever med å finne en ny. For meg, og jeg tror for mange som vokste opp i Narvik før meg og på samme tid, består Narvik av støv og støy. Ja, mer enn noe annet er det lydene som definerer Narvik for meg.
Et annet særtrekk ved Narvik, nært beslektet med det første, er naturligvis jernbanen, og følgelig det faktum at byen, til tross for at den er en havneby, søker innover i landet, oppover i fjellene, mot øst, mot Kiruna og Sverige, kanskje kunne man til og med si: mot kontinentet. Andre byer i Narviks situasjon ville vendt seg mot havet, Narvik gjorde ikke det. Verden kom til Narvik på kjøl, men Narvik dro til verden på skinner. For meg, og for de fleste av min generasjon, var Kiruna nærmere enn Harstad, Tromsø, Svolvær. Og dette, kombinert med denne verden som kom til Narvik i store båter – østeuropeere og asiater og negre og andre representanter for merkelige folkeslag som vandret i Narviks gater mens de ennå var ytterst eksotiske for mindre små-kosmopolittiske byer enn Narvik – gjorde nok at Narvik tilsynelatende var en mer internasjonal by enn de fleste.
Jeg har ofte lurt på om nøkkelen til Narviks noe spesielle og ikke alltid like sympatiske mentalitet ligger i dette. For – la oss innrømme det – Narvik var en arrogant, lukket by full av verdensmestere, og innflyttere og andre fremmedelementer ble oftest bedt gå kjøkkenveien. Kanskje er den slik ennå, hva vet jeg? Fortsatt er i hvert fall Narvik berømt og beryktet for dette i Nordnorge for øvrig. Men kanskje er det ikke så unaturlig. På den ene siden har man den følelsen av stor betydning, handelsmessig og militært, som en isfri havn ga, med de positive økonomiske konsekvenser den hadde. På den annen side valgte man for det første å neglisjere havet, og søkte heller innover i landet, mot en by i et annet land, en by som i mange mange år virket mer eksotisk enn noe man kunne finne i nabobyer og –kommuner. Og for det andre kom havet til Narvik, med alt det fremmede og muligens farlige drivgods havet fører med seg. Muligens ligger nøkkelen til Narviks særegne mentalitet i dette; man var oppmerksom på det fremmede, men på samme tid lukket for det; det var spennende, men også farlig.
Narviks historie og den estetikk historien produserte er også særtrekk ved byen. Byens opprinnelse som en av de få genuine "boom towns" i Norge, dens eksplosive vekst, den store økonomiske velstanden byen opplevde i mange tiår, dens sterke krigshistorie, og den hurtige gjenbyggingen på førti- og femtitallet, frembragte en by med sterk historiefølelse og følelse av å ha utrettet noe av betydning, en følelse som også har vært medvirkende til de negative dragene i Narviks kollektive mentalitet. Og i tillegg medførte hele denne historien en by uten noe annet arkitektonisk særpreg enn et bysentrum som i helt ekstrem grad var preget av tung industri og kjedelig, kvasimodernistisk arkitektur; ja, man må bare innrømme at Narvik var en stygg og kjedelig by, hva det visuelle preget angikk.
Dette er for meg den tyngste essensen av Narvik, slik byen var. Og det spørsmålet som uvegerlig melder seg, er om Narvik er en nordnorsk by? Finner vi noe tilsvarende andre steder i Nordnorge? Og mitt svar er: Jeg tror ikke det. Alt dette tilsammen er spesielt for Narvik; summen har ingen parallell i hele Norge. Enkeltbestanddeler finner man tilsvarende av i andre byer, men totaliteten – inkludert konsekvensene for mentaliteten – mangler sidestykke. I sin essens har Narvik ingen ting med Nordnorge å gjøre. Overhodet ingen ting.
På den annen side: Er Bodø en nordnorsk by? Er Svolvær? Mitt svar er like ærlig som tåpelig: Jeg har ikke den minste anelse. Jeg kjenner ikke Bodø eller Svolvær. Jeg kjenner Fredrikstad og Oslo, ja selv Lawrence, Kansas og Puerto d´Alcudia, Mallorca bedre enn Bodø og Svolvær; og det til tross for at jeg i forhold til Lawrence og Alcudia ikke har vært annet enn en innsiktsfull langtids-turist. Jeg er fra Narvik, jeg kjenner bare Narvik av alle nordnorske byer, jeg har ikke sammenligningsgrunnlag. Narvik, og bare Narvik, var hva jeg kjente i oppveksten; resten av Nordnorge var fremmed og annerledes. Jeg kunne ikke da, og kan ennå ikke forestille meg hva slags liv man lever i Skrova, i Kirkenes, i Harstad, skjønt jeg mistenker disse livene for å være temmelig likt livet i Narvik; men det er noe jeg også mistenker livet på Lillehammer eller i Tønsberg for å være.
Nei, det er lite jeg vet om Nordnorge utenfor Narvik, og ingen ting av det jeg vet tilsier at stedet virkelig eksisterer som en enhet, tydelig adskilt fra andre deler av landet. Jeg ser andre mulige skillelinjer med større tydelighet: et kystfiske-Norge, for eksempel — steder i Norge som er nært forbundet med havet, og som har visse mentale forutsetninger felles; Svolvær, Vadsø, Molde, kanskje. Det finnes nok på samme vis et industri-Norge, et bonde-Norge og et administrasjons-Norge. Det finnes et Norge hvor fruktdyrking er viktig, og jeg tror dette Norge må være ganske forskjellig fra Nordnorge. Det finnes såvidt et storby-Norge; Oslo, kanskje Bergen, kanskje Stavanger – steder hvor man dyrker penger og arbeider med makt, og det gjør man ikke på samme vis noe sted i Nordnorge, såvidt meg kjent. Og javisst er det slik at Nordnorge på mange måter representerer en slags periferi i forhold til pengene og makten, men det har Nordnorge til felles med andre steder, og det gjør ikke enheten innenfor Nordnorge større og mer påfallende.
Min påstand er altså dette: Nordnorge eksisterer ikke. Det er en spekulativ påstand, det erkjenner jeg gladelig — noen vil sikkert kalle den tvilsom, eller rett og slett feilaktig, men det er der jeg står, det er dit min reise har ført meg så langt.
Kan det likevel finnes noe slikt som en nordnorsk litteratur?
For mange år siden fikk jeg en følelse av litterært slektskap og manglende litterært slektskap, og denne følelsen har hengt ved meg, og alt jeg har lest siden har understøttet den. Sissel Solbjørg Bjugn og Arvid Hanssen kan tjene som eksempler på dette, av flere årsaker: De er begge gode forfattere; de er begge forfattere som har eller hadde sitt virke i Nordnorge; og de har begge i en annen utstrekning enn jeg selv befattet seg med Nordnorge som litterært stoff, skjønt på svært forskjellig vis.
En overfladisk betraktning skulle tilsi at jeg er mye nærmere beslektet med Arvid Hanssen. Vi er begge hovedsaklig romanforfattere, voksenbokforfattere og episke forfattere, mens Bjugn først og fremst er lyriker og barnebokforfatter og en klart mer eksperimentell modernist. Og likevel er det ikke slik jeg føler slektskapet, tvert om føler jeg meg lite beslektet med Hanssen, mens jeg, når jeg leser Bjugns dikt, opplever en helt annen gjenkjennelse, en helt annen samhørighet.
Dette kan ikke skyldes det språklige, for hennes lyrikk ligner overhodet ikke selv de lyriske sekvensene i min prosa. Det kan ikke skyldes tema eller stofftilfang, for hennes idéer ligner ikke mine. Det må følgelig skyldes den grunnleggende anskuelsen, det at hennes måte å se verden på enten minner om min, eller kanskje bare at jeg skulle ønske at jeg kunne se verden på samme måte; slektskapet i form av en affinitet blir uansett det samme.
Hva er så – for meg – forskjellen på Arvid Hanssen og Sissel Solbjørg Bjugn? Jeg antar at de fleste på dette tidspunktet har meg mistenkt for å skulle fremlegge et argument mot den lokalt eller regionalt pregede litteraturen, men slik er det ikke: En rekke store, internasjonalt respekterte forfatterskap har forlengst bevist at bakteppets natur eller lerretets størrelse overhodet ikke betyr noe for en kvalitetsvurdering. Flere av William Faulkners intense sydstatsdramaer fra et avsidesliggende, riktignok oppdiktet, men fullt ut realistisk landskap er fortsatt og med all grunn blant litteraturhistoriens største klassikere. Georges Bernanos har skrevet med samme storhet og intensitet fra franske småsteder på landsbygda. Faulkner og Bernanos viser til fulle at det lokale og det regionale bakteppet er like rikt på universelle problemstillinger og allment drama som det lerret som er hentet fra mer sentrale områder. Og Arvid Hanssen er på mange måter, skjønt han ikke kan dras opp i denne klassen, en fremragende norsk forfatter.
Nei, det er ikke det det går på. Det er ikke det man kalte, og kanskje ennå kan kalle, "sjarken- og støa-litteraturen" per se jeg har noe imot, dette er ikke grensen for min affinitet eller følelse av slektskap. Jeg har ingen aversjon mot det rurale anstrøk som finnes i min oppvekst og min erfaringsbakgrunn, og følgelig i min karakter, slik den er i dag. I motsetning til mange forfattere fra mer rendyrket urbane strøk har jeg vokst opp i nærheten av kyr og høns, av nytrukket sei og putringen fra en Johnson påhengsmotor, og jeg er slett ikke lei meg for det, tvert om. Heller ikke skyldes min følelse av slektskap med Bjugn hennes tilhørighet til gruvebyen Sulitjelma, altså en tilhørighet som overfladisk sett kan minne om min til nesten-gruvebyen Narvik.
Nå tror jeg man i det hele tatt skal være forsiktig med å lete etter litterære slektskapsforhold med lys og lykte. Mellom Arvid Hanssen, Sissel Solbjørg Bjugn og meg er det nok mulig å finne sammenhenger ved ekstrem nærlesning — rett og slett fordi ekstreme nærlesninger alltid gir noe. Men om det er viktig, er en annen sak. Folk flest, lesere flest ville umiddelbart oppfatte Arvid Hanssen, Sissel Solbjørg Bjugn og Morten Harry Olsen som tre høyst ulike forfattere uten noen særlige likheter, og min slektskapsfølelse med Bjugn, og manglende slektskapsfølelse med Hanssen, både som leser og forfatter, skyldes nok mer subtile forhold enn geografi.
Og igjen må jeg vende tilbake til min pilegrimsreise. Jeg kan fortsatt ikke si når den startet, men jeg har sett tydelig at den startet lenge før mitt restaurantbesøk i Alcudia. Ett av punktene på reiseruten var USA.
Jeg skrev mine foreløpig, og muligens definitivt siste noveller i 1987; en samling av dem kom ut i 1988. Da jeg i 1990/91 redigerte en tekstantologi kalt "Reisen" sammen med Kjartan Fløgstad forpliktet jeg meg til å bidra selv. Det viste seg at jeg var totalt ute av stand til å komme opp med en novelle-idé, og tanken falt meg inn at jeg kunne skrive en slags etterstudie til romanen "Mississippi", som jeg utga i 1990. Bidraget fikk tittelen "When the Shit Hits the Fan in America", og den sluttet slik, noe forkortet:
"Jeg har sett det eksotiske i det tilsynelatende kjente (…), og det kjente i det eksotiske (…). Det fremmede og det underlige i det hjemlige og kjente fascinerer meg i dag mer: Det faktum at jeg ikke kjenner nordmennenes sjel.
Jeg nøyer meg med mindre nå. Det er ofte mer. Og bedre."
"When the Shit Hits the Fan…" var ikke en novelle. Heller ikke var det et kvasi-biografisk prosastykke, slik enkelte har villet ha det til. Teksten befant seg på grensen mellom flere sjangere, men denne avslutningen sa noe om hva jeg, forfatteren, mente på det tidspunktet. Det var et programmatisk utsagn, en slags erklæring om hvordan jeg ønsket å skrive i fremtiden, og jeg står fortsatt ved den. Utsagnet later til å peke på en følelse av fremmedhet, rotløshet, i ytterste konsekvens kanskje en regelrett identitetsløshet i meg selv og mitt forfatterskap. Og mange vil si at denne følelsen er en negativ ting.
For meg er det ikke slik. For meg innebærer det en helt nødvendig frihet som forfatter. Og her er jeg antagelig ved et nytt stoppested på min pilegrimsreise; her er jeg ved det jeg oppfatter som kjernen av mitt ståsted som forfatter, og årsaken til min følelse av slektskap med Sissel Solbjørg Bjugn og manglende slektskap med Arvid Hanssen. Arvid Hanssens posisjon i forhold til det rurale, dette Nordnorge som er hans stoff, er insiderens, mens Bjugn er en outsider. Når jeg leser Arvid Hanssen finner jeg en aksept for, til og med en bejubling av Nordnorge og det nordnorske; hos Bjugn ser jeg en skeptisk distanse som, skjønt man ikke skal trekke sammenligningen for langt, ligner min. Eller for å si det med mitt foretrukne begrepspar: Jeg leser Bjugn i hovedsak som en illojal forfatter, og Hanssen i hovedsak som en lojal, i sine respektive ståsteder overfor sitt eget stoff. Derfor foretrekker jeg, og føler sterkere slektskapsbånd til Bjugn: Fordi jeg føler meg uendelig mye mer som en outsider selv.
Javisst har jeg røtter, røtter i Narvik. Alt det jeg har nevnt til nå er røtter: Mitt forhold til en havn, et fjell, et landskap; til en bygeografi og geografien i en omegn; til kyr og høns og sauer og sei og Johnson påhengsmotorer. Men jeg er også nesten like mye en innsiktsfull turist i forhold til nytrukket sei fra Ofotfjorden som jeg er det i forhold til nyhøstet mais fra åkrene i Kansas. Jeg har røtter, men min følelse for dem er grunnleggende illojal.
Og her er jeg tilbake til den fornektelsen av røtter som jeg innledet med å snakke om. Jeg har prøvd å unnvike disse røttene, løpe fra dem, fornekte dem og glemme dem, og det var feil, og det har jeg sluttet med. Så langt har min pilegrimsferd ført meg, at jeg er villig til å innrømme at de finnes og at jeg ikke kan løpe fra dem. Ingen kan løpe fra sine røtter.
Men det å erkjenne sine røtter er ikke ensbetydende med å dyrke dem, å være lojal mot dem, tro mot dem. Nei, jeg besitter fortsatt en rotløshet, men jeg erkjenner nå at det er en villet rotløshet, en vilje til å være en fremmed i sitt eget land, en fremmed overfor det velkjente. Jeg har røtter, men jeg er illojal i forhold til dem, og jeg ser dette som en fundamentalt nødvendig illojalitet. Kunst skal, uansett uttrykk og form, på alle måter være engasjert, uten engasjement er det simpelthen ikke kunst, men underholdning. Men på samme tid skal den også være illojal. Og litteraturens kunst er ikke noe unntak: Å skape litteratur er å lete etter spørsmål, ikke å finne svar. Den litteratur som binder seg for sterkt til det eksisterende har lett for å bli servil og unnvikende, og unnlate å stille de nødvendige spørsmål.
Denne troen på, og viljen til illojalitet ligger ved roten av mitt virke som forfatter; den har gitt tema til mye av det jeg har skrevet, og forhåpentligvis tone til alt.
Dette sier jeg med åpne øyne, fullstendig klar over at det ligger et element av selvmotsigelse i hele resonnementet: På den ene siden ønsker jeg å være fundamentalt illojal overfor alt og alle, inkludert mine egne røtter, mitt eget utgangspunkt; på den annen har jeg altså erkjent at jeg er på full fart tilbake til en større aksept av, større forståelse for, og kanskje til og med større dragning mot mine egne røtter. Og muligens betyr dette noe positivt, nemlig at jeg endelig har nådd det punktet hvor jeg begynner å bli illojal overfor meg selv, troløs mot min egen vilje. Jeg tror det er slik. Jeg tror det er så langt min reise har ført meg, at jeg endelig er så full av tvil at jeg nå endelig tviler på på mine mest grunnleggende overbevisninger, og ingen ting kan, for en forfatter, være bedre enn det. En slik fundamental illojalitet, en så skrikende selvmotsigelse er det absolutt beste utgangspunkt for å skape en litteratur som har varig gyldighet, ikke i kraft av å tilby svarene, men ved å tvile på alt og gjennom tvilen kunne stille de nødvendige spørsmålene.
Dette er ståstedet mitt nå. Jeg forbeholder meg, som den illojale forfatter jeg er, å endre mening, skifte ståsted når som helst det måtte passe meg; men dette er hvor jeg står nå.
Og hva står jeg så igjen med av erkjennelser om mitt forhold til spørsmålet om en nordnorsk litteratur?
Javisst har jeg røtter i et landskap, i en følelse av landskap, og det landskapet tilhører en del av Nordnorge, kalt Narvik, en perifert beliggende by i forhold til maktsentra i Norge; en by med visse særtrekk som uten tvil har påvirket meg en gang for alle. Javisst har jeg affiniteter av et annet slag enn en forfatter født og oppvokst i Groruddalen eller Sandnes. Javisst gjør det meg annerledes – som menneske, som forfatter – enn disse. Men gjør det meg til en nordnorsk forfatter? Gir det meg et automatisk, innebygd slektskap med alle andre nordnorske forfattere, enten de kommer fra Sulitjelma eller Alta eller for den saks skyld Narvik? Ikke i det hele tatt. Jeg er ikke mer i slekt med dem enn jeg er med forfattere fra Volda eller Finnskogen.
Nordnorge tilhører meg, men jeg tilhører ikke Nordnorge. Som forfatter og som menneske bruker jeg Nordnorge som jeg vil, til hva jeg vil. I min siste bok, Mord og galskap, skapte jeg en by jeg kalte Oscarshavn, og mange har spurt: Er det Narvik? Svaret er ja, det er Narvik, mitt Narvik. Og ja, det er Fredrikstad, mitt Fredrikstad, og mitt Oslo, og mitt Sandnes. Jeg er hverken mer eller mindre nordnorsk enn det, og Oscarshavn er antagelig så nært jeg noensinne vil komme til å skrive om Narvik og Nordnorge.
Nei, Nordnorge finnes ikke, annet enn som et geografisk begrep og kanskje en abstrakt følelse av perifer beliggenhet. Det finnes ikke ett Nordnorge, men mange; og jeg, som alle andre, har røtter bare i min bit av det, og ikke engang da hele biten. Min følelse av røtter er bare en følelse for de røtter jeg har valgt ut blant flere, så dypt stikker min illojalitet.
På samme vis finnes det ikke en nordnorsk litteratur, men flere, og jeg, som alle, velger mine affiniteter i dette mangfoldet.
For meg er dette foten av fjellet, hvor reisen etter sigende skal ende; dette er for meg det forjettede land, og som en naturlig konsekvens av mitt ståsted må jeg forlate det. Ja, skal man være grunnleggende illojal må man reise fra Mecca så snart man har ankommet Mecca. Og jeg er en illojal pilegrim. Det forjettede land er alltid, og skal alltid være et annet sted. Dette er en pilegrimsferd, det er så, men jeg er bare ved enda et punkt på veien, og kanskje kommer jeg aldri frem. Nei – forhåpentligvis kommer jeg aldri frem!