Oofotr??? Oofotr!
Jeg kunne ikke vært musikk foruten. I de periodene jeg arbeider med en roman begynner jeg alltid dagen med å lytte til musikk en times tid; jeg har blitt fullstendig avhengig av det. Med noen få unntak har jeg blitt nesten altetende hva sjangere angår, skjønt ikke ukritisk innen hver sjanger, tror jeg; kanskje tvert om.
Oofotr??? Oofotr!
En av
de rareste sjangerne innen moderne populærmusikk er den såkalte "world
music", en stor sekkebetegnelse som veldig mye kan puttes oppi; mye dårlig
og mye bra. Sjangeren er litt ullen, litt usynlig, litt udefinert; den
inneholder for det meste etnisk inspirert musikk; tidvis med sterkt
tradisjonsbasert "sound", som kubanske Buena Vista, tidvis med sterkt
modernisert/"popifisert" lydbilde, som Enigma. Oofotr ligger et sted
midt mellom disse.Historien om Oofotr begynner tidlig i 1990-årene, da musiker Ernst Wiggo
Sandbakk gjorde konserter med et kor fra Trondheim, Chorus.
De hadde gjort en LP-plate i samarbeid med Arne
Dagsvik fra Skånland. På denne skiva var det et par folketoner fra
Ballangen. Folketoner fra Ballangen i Ofoten? Sandbakk, en utflyttet ofotværing,
en musiker med utdannelse fra Trøndelag Musikkonservatorium, og med nær
tilknytning til musikklivet i Ofoten og nordnorge forøvrig hadde aldri hørt om
at noe slikt fantes – en folketonetradisjon i sitt eget hjemdistrikt. Men
lokalhistorieforsker Magnus Pettersen, tidligere rektor ved Ballangen
ungdomsskole, kunne fortelle at det eksisterte en mengde materiale, og sendte
umiddelbart noe av det han satt på.
Sandbakk hørte ved første gjennomspilling at det var mange
vakre melodier her, melodier som fortjente å bli gjort kjent for et større
publikum. Sammen med Kjersti Stubø og Jørn Øien laget han arrangementer rundt
melodilinjene, og trioen gjorde den første konserten med denne folketoneskatten
i Kjeldebotn kirke i juni 1994. En overveldende respons fra en fullsatt kirke
var klar tale fra publikum, og flere konserter og turneer fulgte. Prosjekt
Oofotr var en realitet.
Selv var jeg en lykkelig mann da jeg fikk høre at selv Ernst Wiggo ikke hadde
kjent til folketoner fra Ofoten-området i de årene vi bebodde Narvik sammen.
Det er greit å være avslørt som en kunnskapsløs tulling, men enda greiere å
oppdage at man ikke har vært det så mye lenger enn alle andre. Opp gjennom årene
er jeg nok blitt mer vidsynt, og med vidsyn følger uvilkårlig kunnskap. Men
man kan alltid lære mer. For eksempel om folkemusikktoner fra hjemstedet. Selv
om jeg skal innrømme at folketoner har kommet sent inn i mitt stadig mer
tonetrengte øre. Via omveier, sånne omveier som Oofotr er et godt eksempel på.
Navnet Oofotr,
forresten, er hentet fra Magnus Pettersens bok Ofoten
I, generell historie. I bokas første kapittel står det at distriktet
Ofoten i Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene, er benevnt som ”Oofot”. Andre
historiske kilder, som f. eks. de norske lensregnskaper og tingbøker, benevner
samme geografiske område som Oufouden, Offotten, Aafoden,Ufot, Ofoti og Åfotr.
Navnet Oofotr er altså en hybrid av historisk dokumenterte navn.
Og hybrider er bra! En gang fantes det begreper i musikken
som "crossover" og "fusion" (de er ikke i hyppig bruk nå),
og jeg tror at det er nettopp crossovers og fusionists og hybrider som tar fatt
i noe som folk ellers ikke ville hørt på – folk som meg, er jeg redd – og
støper det inn i en annen form, gir det et annet preg, og får oss til å lytte
til det. Bare hør på Oofotr. I og II, hør på begge – og de er
forskjellige, nesten umulige å sammenligne, men jeg ser dem som to deler av et
hele, yin og yan om du vil. Er det world music? Trance? Jazz? Acid jazz?
Ambient? Kanskje til og med joik? Ja, for all del! Alt dette, og mere til. Men
en ting vil jeg fremheve: Melodi! Og det er naturligvis arven som gir melodien,
denne folkemusikkarven. Eller for å si det på en annen måte: Sandbakk, Stubø
og Øien har et sabla stødig fundament å jobbe på. Det er sterke låter de
har arvet av fordums, nå ukjente opphavsmenn.
Men tilbake til historien: Trioen gjorde opptredener ved de største nordnorske
musikkfestivalene i Tromsø, Vadsø, Bodø og Harstad. Deler av konserten fra
Harstad ble TV-sendt. (Det var ingen grunn til å stoppe, med andre ord!) Og i
1995 gav Oofotr ut sin første CD på plateselskapet Norske Gram AS.
Den ble innspilt live i studio, med unntak av ett spor, et konsertopptak
fra Kjeldebotn kirke. Etter utgivelsen ble det flere turneer, og trioen begynte
å lete etter flere interessante musikalske godbiter fra samme distrikt. Det
viste seg at Tromsø Museum kunne dokumentere en god del materiale, både
innspilt på lydbånd og nedtegnet på noter.
Dermed ble det (naturligvis!) en oppfølger, Oofotr II, skjønt
det skulle gå nesten 6 år før den kom. Etter en innspillingsperiode på mer
enn tre år ble den utgitt i februar 2001, på plateselskapet Heilo/Grappa. På
plata har Stubø, Øien og Sandbakk i samarbeid med Arve Furset komponert helt
nytt materiale basert på melodistrofer fra gamle folketoner. Opprinnelsen er
ikke så fremtredende og lett gjenkjennelig, men det melodiske underlaget –
arven! – er i høyeste grad det. Folkemusikken har funnet en annen støpeform,
så å si: Innspillingen preges i en helt annen grad av ny teknologi; utstrakt
bruk av samples, loops og programmering har skapt en helt ny overbygning over
melodistrofene. Det er annerledes, det er spennende, det er... Ja, for søren:
Det minner meg om dette engelske rimet om hva en brud skal ha på seg i
bryllupet – "some old, some new, some borrowed and some blue". Det
er en temmelig god beskrivelse av Prosjekt Oofotr.