NYHET: Skrivekurs og
manushjelp
på KREATIV PROSA
Dette "skrivekurset" for ungdom var et bestillingsverk fra min fødeby Narvik, som feiret 100-årsjubileum i 2002, og som i den forbindelsen arrangerte en novelle- eller prosatekstkonkurranse for ungdom mellom 14 og 18 år. Gjennom årene har jeg holdt en del foredrag, og vært kursleder for ungdom i den alderen, og det følgende er et slags destillat av alle disse. Derfor har det også en utpreget muntlig form. Og det er selvfølgelig de aller mest grunnleggende problemstillinger det handler om: Et virkelig nybegynnerkurs, håper jeg. Det er forresten også verdt å si at det ikke er mye annet som skjerper ens egen penn så kraftig som å bli stilt overfor de aller mest grunnleggende spørsmålene om skrivehåndverket. Jo mer erfaren man blir, jo mer internaliserer man den erfaringen; den går i blodet på en, blir intuitiv. Og noen ganger er det svært, svært givende og lærerikt å gå tilbake til det grunnleggende for å se om man fortsatt husker det.
Innhold:
1. Stoff og ideer
2. Disposisjon! Disposisjon! Kladd! Kladd!
3. Noen viktige ting om fortellingen
4. Personskildringer
5. Miljøskildringer
6. Stil, språk og dialog
7. Noen ord til slutt
OM Å SKRIVE FORTELLINGER
Så du er
nysgjerrig? Så du lurer på om du skal være med i skrivekonkurransen? Kanskje har
du allerede en tekst som du lurer på å sende inn, kanskje har du en idé i hodet,
eller kanskje har du bare lyst til å prøve deg. Kanskje har du skrevet masse
før, eller kanskje ikke. Uansett håper jeg at tipsene på de neste sidene kan
hjelpe deg til å skrive en bedre tekst enn om du ikke leste dem.
1. STOFF OG IDEER
Hva skal du fortelle?
Jeg
beklager, men ideene må du finne frem til selv, det å få ideer kan ingen lære
deg. Men de er der, overalt rundt deg, det er ikke sånn at du må være genial for
å finne en idé til en fortelling. Men du må være åpen for ideene som finnes
rundt deg. Du finner dem når du betrakter kamerater på fritidsklubben eller
discoen eller puben. Du finner dem på TV og i aviser — eller til og med i andre
fortellinger: Det er nemlig lov å bruke ideer som har vært brukt før, det er
bare ikke så fett å kopiere eller plagiere utformingen av dem.
Tenker
du at livet ditt er kjedelig, og at det umulig kan finnes stoff til en god
fortelling i dine egne omgivelser, i hverdagen din? Det er ikke sånn. Hverdagen
rommer massevis av dramatikk, hvis du bare ser etter. Kanskje du krangler med
kjæresten din og blir så forbannet at du virkelig, virkelig får lyst til å ta
livet av deg. Historien om hvordan du nesten gjør det, men til slutt
velger ikke å gjøre det, kan bli en riktig god fortelling.
Det gyldne spørsmålet
Det er
noe jeg kaller "det gyldne spørsmålet", som du må teste ut på den ideen du får:
Er det viktig for deg selv å fortelle denne historien? Hvis du får en
idé, og "smaker" på den – tenker på den en stund – og du ikke får litt tenning
selv, så er den ikke viktig for deg, og da blir ikke historien viktig for noen
andre, heller.
Jeg
snakker ikke om "genialt viktig" i Nobelpris-klassen, jeg snakker bare om viktig
på et rimelig nivå. Du kan rett og slett spørre deg selv: "Er dette en historie
jeg ville like å lese hvis noen andre hadde skrevet den?" Hvis svaret er ja, så
er alt OK. Da skal du stole på ideen.
2. DISPOSISJON!
DISPOSISJON! KLADD! KLADD!
Disposisjon
En eller
annen (jeg vet ikke hvem – pinlig nok) har sagt at god litteratur består av 5%
inspirasjon og 95% perspirasjon (altså svette), og det er helt riktig. Folk tror
at alt står og faller med store, strålende ideer, men sånn er det ikke; det står
og faller med hva du klarer å få ut av ideene.
Husk at
det er korte tekster du skal jobbe med, enten vi kaller det en novelle eller en
prosatekst. Derfor får du ikke plass til de store handlingslinjene, de lange
tidsperspektivene. En novelle har ikke plass til å gjenfortelle hele livet til
et menneske; den handler oftest om en ganske avgrenset situasjon, et kort
tidsforløp. Så du må "tenke enkelt", tenke på om den handlingen du ser for deg i
hodet er kort og tydelig nok til at den passer inn på noen få sider. Da jeg
skrev noveller, hadde disposisjonen sjelden mer enn 10-12 punkter: Først skjer
det, og så det, og så det – til jeg hadde så mange punkter at jeg følte at det
var en novelle der, men ikke mer.
Hvis du
leser min novelle "I urskogen" (den står i en novellesamling som het
"En dans til", men du finner den i en god del antologier for videregående skole), og
brekker den opp i de aller viktigste punktene, blir disposisjonen så enkel som dette:
1. Pettersen på restaurant
2. Pettersen ser slagsmål, griper
inn
3. Pettersen går, blir forfulgt og
slått ned
4. samtale med ubehagelig mann i
venterommet på legevakten
5. samtale med lege
6. tar drosje hjem; drosjen kjører
ned og dreper mann
7. samtale med drosjesjåfør;
Pettersen lyver
8. avslutning
Dette er
faktisk hele novellen i et nøtteskall, men det ligger masse hardt arbeid bak
denne enkle disposisjonen; jeg er sikker på at jeg kladdet den minst femten
ganger før den ble så enkel og konsis.
Så selv om ordet "disposisjon" kanskje høres møkkakjedelig ut, så er det utrolig
viktig å jobbe frem en god disposisjon over handlingsforløpet før du begynner å
skrive. Hvis du får en god idé og setter deg rett ned og begynner å skrive den ut, er
det ganske sikkert at du enten skriver deg bort, eller misbruker ideen ved ikke
å ta den helt ut, eller bygge mer tekst rundt den enn den kan bære. Da blir det
mer arbeid, og kjedeligere arbeid. Så når du tror du har fått en idé, så sett
opp handlingen i stikkord for å få oversikt, og jobb lenge med den før du
begynner å tenke på hvordan du skal skrive fortellingen.
Bruk tid
på å tenke over ideen: Hvor mange handlingsløp er det i den, hvor mange kan den
bære? Hvor mange personer ser du for deg; hvor mange er nødvendige? Hvor mange
sider tror du den vil bli på når du har skrevet den ut? Er det logiske brister i
den, mangler du elementer i den? Står handlingselementene i riktig rekkefølge?
Er det noe som blir forklart eller tydelig for leseren på feil tidspunkt? Er det
noe som må fortelles til leseren før noe annet kan skje? Eller noe leseren får
vite for tidlig, slik at du ødelegger spenningen for ham eller henne? Tenk
igjennom alt sammen på nytt igjen, og lag nye disposisjoner hvis du trenger det.
Kladd
Kladd
begynnelsen, og les gjennom den, legg den til side, les på nytt. Er det bra, er
det tydelig, pirrer det nysgjerrigheten? Ville du lest videre hvis du var
leser? Stemmer det med de tankene du gjorde deg på forhånd? Er dette den
fortellingen du hadde i hodet? Tenk gjennom, og kladd om igjen hvis du ikke er
fornøyd. Jeg kladder som regel de første to-tre avsnittene tolv-femten ganger:
Tester ut forskjellige varianter av tempus og modus (se senere), ser etter
hvordan det vil være i presens og preteritum, i første og tredje person entall,
sjekker hvordan det blir hvis jeg skriver svært enkelt, og hvordan det virker
hvis jeg skriver litt mer komplisert språk.
Mange
synes det vanskeligste er å komme igang med fortellingen. De har en idé, men
aner ikke hvordan de skal begynne å fortelle den. Og åpningen på en novelle
eller kort tekst er viktig. Det er i løpet av de tre-fire første
setningene at leseren skal fanges inn i historien og få lyst til å lese videre.
Dessverre finnes det ingen fasit på hva som er en god begynnelse, men et
generelt tips er: Gå rett inn i situasjonen!
"Roger
var en hyggelig gutt som hadde mange problemer hjemme" er ikke en veldig god
åpning. Du hører det i hodet når du sier det; det høres ut som en skolestil,
ikke sant? "Roger fikk husarrest på lørdagskvelden" er bedre. Forskjellen på de
to setningene er at den første er generell, mens den andre er konkret, og det
konkrete er alltid mer spennende enn det generelle fordi det er mer synlig:
Leseren ser det for seg fordi du selv er tilstede i situasjonen, i
setningen. Dette er viktig, det å være tilstede i sin egen fortelling: Du må se og høre og føle fortellingen din før du
kan skrive den på en skikkelig måte. Da skjønner leseren at det kommer til å
skje noe. Da legger du opp til et spenningsnivå som gjør leseren interessert i
det som kommer senere i fortellingen.
Når du
er fornøyd med den første siden eller deromkring, kan du trøkke til og skrive
hele fortellingen. Og deretter er det bare hardt arbeid: Lese gjennom, forbedre,
lese gjennom, forbedre — det er ikke ferdig når du setter punktum for første
gang. Det er på mange måter da det harde – men morsomme – arbeidet tar til. Det
er morsomt fordi du klarer å gjøre fortellingen din litt bedre hver gang du
leser gjennom og gjør forbedringer. Tross alt: Fotballspillere,
håndballspillere, sprangryttere og musikere gjør tingene om og om og om igjen
til de er fornøyd. Skulle forfattere være dårligere enn det?
Arbeidsgangen
Så dette
er rekkefølgen du jobber i (grovt skissert):
1. se verden, lukt verden, smak
verden (farven på blomster, lyden av biler)
2. se menneskene: hva de gjør,
hvem de er
3. tenk på hva du ser, prøv å se
det enda tydeligere
4. finn ideen — den finnes der, i
dine egne omgivelser
5. se mer på verden, med ideen i
hodet, og som forutsetning, og tenk på hva du ser — ideen
og observasjonene dine
sammen kommer til å gi deg mye mer stoff
6. jobb med idé og virkelighet,
frem og tilbake, og ta notater om hva du ser og hva du tenker
7. se på notatene, hvordan de
henger sammen med ideen — hva som passer til den, og hva
som ikke gjør det
8. begynn å skrive en disposisjon
til en handling — bare stikkord, i riktig rekkefølge
9. jobb med disposisjonen til hele
fortellingen er på plass; til du vet hva du skal skrive om, hva
som føles
betydningsfullt og meningsfullt for deg, i så stor grad at du tror det kan bety
noe
for andre også
10. skriv en kladd til åpningen
11. les den veldig nøye, og tenk
over hva du har lest
12. skriv om igjen
13. les
14. skriv om det du ikke er fornøyd
med
15. om igjen, om igjen, om igjen! —
ti ganger, da begynner det å ligne noe — om igjen helt til
du er fornøyd med
åpningen (jeg lover deg: jo mer du er villig til å jobbe, jo bedre blir det,
og
jo bedre det blir jo artigere blir arbeidet)
16. nå kan du skrive hele
fortellingen
17. lese, rette, forbedre, lese,
rette, forbedre — til du er fornøyd — å skrive litteratur er ikke
for
slappfisker og feiginger
3. NOEN VIKTIGE
TING OM FORTELLINGEN
Den dramatiske kurven
For ikke
å bli altfor teknisk: Den dramatiske kurven – eller spenningskurven – i en
fortelling handler rett og slett om at en fortelling skal bli mer og mer
spennende etter hvert som handlingen går fremover. Begynnelsen skal pirre
nysgjerrigheten, fortsettelsen skal jekke opp interessen til leseren et hakk,
den videre handlingen skal øke spenningen.
I
begynnelsen av fortellingen må du etablere en situasjon, du må etablere personene – ihvertfall hovedpersonen, og du må etablere en konflikt;
alt dette på kortest mulig tid. Hvis novellen er på ti sider, skal disse
punktene være unnagjort på omtrent halvannen side. Etter dette skal handlingen –
og spenningen i den – rulle videre mens du trapper opp konflikten og utdyper
personene. Så skal konflikten komme helt i forgrunnen i en eller annen slags
konfrontasjon hvor du viser dens fulle omfang, den skal utløses. Og deretter kan
du – eventuelt – så en ettertanke hos leseren.
1. etablere situasjon og
person(er)
2. etablere konflikt
3. opptrapping og utdyping:
konflikt og personer
4. utløsning
Dette er
de fire hovedpunktene i den dramatiske kurven. Tenk på det som en fotballkamp
hvor resultatet ligger og vipper rundt uavgjort hele tiden, men hvor det er
massevis av målsjanser og lagene bytter på å lede: Det er omtrent sånn det skal
føles å lese.
Tempus
Tempus
betyr rett og slett "tid": Presens eller preteritum — eller blandede former; men
jeg anbefaler nybegynnere å holde seg unna dem, med mindre du føler deg veldig
trygg på de litterære evnene dine. "Jeg gikk nedover gata." Eller: "Jeg går
nedover gata." Dette er preteritum og presens, henholdsvis. Hold deg til en av
de to, så gjør du det enklere for deg selv i begynnelsen.
Hva du
velger er ikke alltid likegyldig. Noen ganger er det ikke så viktig; andre
ganger oppnår du en riktigere effekt med den ene eller den andre, i forhold til
hva du vil fortelle. Smak på det. Prøv å skrive noen avsnitt i hver tid, lytt
til den stemmen fortellingen får med hver av tidene. Så bestemmer du deg.
Ett
unntak fra regelen om å holde seg til en av tidene er når du må operere med
tilbakeblikk inni en nåtidshandling; da kan man veksle mellom presens og
preteritum på en annen måte. Men da må du passe på at du er tydelig og
konsekvent i valget.
Modus
Modus er
hvilken person du velger å utforme fortellingen i: Første eller tredje person,
altså "jeg" eller "han/hun".
Tenk
over hvor mye du vil være "inne i hodet" på folk, og fortelle hva de tenker —
eller om du skal skildre dem utenfra, og holde deg til å skildre det de sier og
gjør. I førsteperson er det ok å være inne i hodet på hovedpersonen, men det
blir som regel rart om du går inn i hodet på biskikkelser også. I tredjeperson
er det lettere å være inne i hodet på flere.
Hvor mange parallelle
handlinger?
Igjen er
det slik at en kort prosatekst/novelle ikke har plass til så altfor mye. Skal du
skrive en novelle om mobbing, eller om kjærlighet, eller om et tyveri, eller
like gjerne ta med alle tre? Ikke gjør det! Ett, maksimum to handlingsløp er
nok.
Hvis du
tror du klarer å håndtere både mobbing og kjærlighet, så kan de skape en fin,
spennende kontrast til hverandre, og det er verdt forsøket å prøve. Går det galt
kan du rett og slett ta ut det ene handlingsløpet og rendyrke det andre i neste
omgang. Men mer enn to vil nesten alltid være for mye å gape over.
Hold tempoet!
Tempo er
viktig i korte tekster. Hvis du vikler deg inn i sidelange beskrivelser eller
forklaringer mister leseren fort interessen. Stol på leserens intelligens og
medskaperevne! Du trenger ikke massevis av ord for å skildre en person, for
eksempel; noen få detaljer er nok, resten skaper leseren i hodet. Så ikke fall
for fristelsen til å forklare leseren det han eller hun antagelig skjønner selv.
Og ikke fall for fristelsen til å bruke masse ord bare for å gjøre fortellingen
lengre — en god novelle på fem sider er mye bedre enn en på seks som inneholder
en litt kjedelig halvside med unødvendige utbroderinger.
Gjør det enkelt! Bruk deg
selv!
Gjør
ting enkelt for deg selv, så blir det du skriver tydeligere for leseren. Jo
større ambisjonsnivå, jo mer kompliserte former og teknikker du legger opp til,
jo lettere har ting for å gå galt. Hold deg til det du kjenner, det du vet, det
du kan — det nære, det du har rundt deg. Å være forfatter handler først og
fremst om å se, lytte, føle — om å være åpen for verden slik du ser den. Ikke
prøv å være en annen enn du er når du skriver — bare prøv å være alt du er,
bruke hele deg.
4. PERSONSKILDRINGER
"Skikkelser" eller "karakterer" eller "personer" er rett og slett folk i
fortellingen din, og igjen er det viktig å understreke at du skal skrive en
ganske kort fortelling, og at det er begrenset hvor stort persongalleri du kan
operere med. Du må derfor tenke nøye over om den og den personen er viktig for
fortellingen, om skikkelsen er med på å drive handlingen fremover, om han eller
hun har noe viktig å si i fortellingen — hvis ikke, så ut me´n!
Korte
fortellinger bør ikke ha mer enn en, maks to hovedpersoner. I fagspråket kaller
vi dem "protagonist" og "antagonist" — eller "helten" og "skurken" på enkelt
norsk. Det er de viktigste, og de må være tydelige; du må se dem klart, og vi
som leser må se dem klart.
Jeg har
en slags zoom-linse i hodet når jeg betrakter mennesker; den går inn og ut, jeg
ser dem nært og fjernt, nært og fjernt: Han går sånn og hun går sånn, men
en spesiell gruppe mennesker (trette mennesker, fulle mennesker, sporty
mennesker) går (stort sett) sånn. Å skrive godt og presist handler om å se
forskjellen mellom, og skjønne forskjellen på det som er personlig og
individuelt, og det som er mer universelt eller felles for en gruppe mennesker.
All god skrivekunst begynner med å observere, og fortsetter med å tenke gjennom
hva man har sett. Deretter kan man begynne å skrive.
Det du
også må tenke nøye gjennom for å skape tydelige skikkelser er dette: Hva er
særtrekkene til en person? Og enda viktigere: Hva er viktige særtrekk for den
historien du skal fortelle? Vi trenger ikke vite hårfarve og tannstilling på
alle skikkelsene i fortellingen, men hvis dette er en historie om mobbing og en
person har utstående tenner, da blir det viktig.
Hvis du
har mange personer i hodet eller på kladdearkene eller i disposisjonen, så er
det grunn til å tenke seg nøye om før du skriver videre. Antagelig er det for
mange. Prøv å slå sammen to eller tre personer til en, det hjelper ofte — og
spesielt hvis de ligner litt på hverandre, eller har litt av den samme
funksjonen i fortellingen. Hvis du skal fortelle om mobbing, hvor mange mobbere
trenger du egentlig for å bære frem budskapet ditt? En, kanskje to tydelige
personer — resten kan bestå av en lattersalve fra "klassen" eller "gjengen".
Psykologien til den enkelte skikkelsen må være logisk, "stringent" (som betyr at
den "henger sammen") — hvis ikke et karakterbrudd hos personen er et vesentlig
poeng i fortellingen. Hvis en person stjeler og lyver på side 1 er det lite
sannsynlig at han er verdens ærligste type på side 8 — men hvis fortellingen
handler om ærlig fyr som blir tyv, så er saken selvfølgelig en annen. Tenk over
stringensen i psykologien til personene dine mens du jobber med disposisjonen,
og før du begynner å kladde, ellers går du deg lett vill i din egen fortelling.
5. MILJØSKILDRINGER
Miljøskildringer har mye til felles med menneskeskildringer. Måten å jobbe på —
observere, tenke før du skriver; velge de riktige detaljene for fortellingen;
forskjellen på det individuelle og det universelle — er mye av det samme.
En god
miljøskildring – for eksempel av interiøret i et rom – er et utvalg av
representative detaljer, ikke en vegg-til-vegg-beskrivelse av alt som finnes i
rommet. Igjen må du spørre deg: Hva er viktig å få med for den fortellingen du
har i hodet, hva hører hjemme i akkurat denne fortellingen? Med andre
ord: ikke forsøk å få med deg hele Narvik eller hele Kongens gt.; det holder med
en fjelltopp, bilene på torget, fasaden på Amfi — det som er viktig for akkurat
din fortelling.
Det
samme gjelder interiører, hvordan folk bor. Hvis fortellingen handler om penger,
om et tyveri, kanskje, så er det antagelig viktig at hovedpersonens foreldre
ikke har hatt råd til ny sofa på femten år, men mindre viktig at den gamle er
rød. Hvis den handler om en jente som drømmer om å få seg motorsykkel, er det
kanskje ikke så sannsynlig at rommet hennes er fullt av seilbåtplakater.
For
øvrig kan du lese det som sto under "Personskildringer" om igjen, for på en måte
er "landskaper" av alle slag – bylandskap, interiører og så videre – en slags
personer i en fortelling, de også, og du må gi dem liv og logikk på samme måte
som mennesker i fortellingen.
6. STIL, SPRÅK OG DIALOG
Ordvalg
Hvilke
ord skal du velge når du først begynner å skrive? Det er ikke lett å svare på.
Forhåpentligvis vil du oppdage at den fortellingen du har i hodet og i
disposisjonen og i noen kladdete partier på en måte kommer med et "innebygd"
språk. Hvis du har tenkt grundig gjennom fortellingen din før du begynner å
skrive, så har det dannet seg et språk som passer til den. Men noen ganger må du
ta valg likevel.
Og enda
en gang er det viktig å gjøre det enkelt — men, når det gjelder språket, kanskje
ikke altfor enkelt. Smak litt på synonymer, bruk gjerne en synonymordbok for å
få frem variasjonsrikdom i teksten og små nyanser. Det ser ikke så stilig ut
hvis ordet "trudelutt" eller formuleringen "vagget på hodet" finnes fem ganger
på en og samme side.
Men ikke
bruk ord du ikke kjenner betydningen av. Hvis du er usikker på hva et ord betyr,
så slå det opp!
Setninger
Mye
kommer an på hvor trygg du føler deg, rent språklig. Kan du bruke kommaer,
innskutte bisetninger, kolon, semikolon? Eller er ditt naturlige skriftlige
språk enkelt? Punktum er det fineste tegnet vi har i skriftspråket, så vær ikke
redd for å bruke det. Det kan skrives veldig gode noveller nesten helt uten
andre tegn enn punktum (les noen noveller av Hemingway hvis du ikke tror meg!).
Ikke fall for fristelsen til å være mer "litterær" enn du i virkeligheten er.
Les
setningene høyt for deg selv! Halter den? Er den ufullstendig? Er den
utydelig? Kommer meningen med den klart nok frem? Hvis den er god å si,
er den nesten alltid god å lese.
Replikker/dialoger
Replikker (altså det personene sier) og dialoger (samtaler mellom to eller flere
personer) er ikke nøyaktige gjengivelser av sånn folk prater i virkeligheten.
Hvis du
hører etter, vil du fort høre at folk prater altfor dårlig. De bruker altfor
mange ord, altfor mange unødvendige småord, og altfor upresise vendinger.
Replikker i en fortelling er stilisert dagligtale. Som regel er replikker
mye kortere, mer presise og mer effektive enn de er i virkeligheten. Bare se
to-tre episoder av "Venner for livet" og lytt til hvordan de snakker, så
skjønner du fort hva jeg mener. Der virkelige mennesker ville spekket praten med
"ikke sant?" og "liksom" og innviklede setninger, hakking og stamming, så er
replikkene i "Venner for livet" utrolig korte og konsise. Gjør det samme når du
skriver replikker — gjør dem korte og enkle og presise.
Dette
betyr ikke at man ikke kan overdrive. Noen ganger skal man oppnå en effekt, for
eksempel hvis man skal skildre en person som virkelig snakker slurvet, nettopp
gjennom replikkene: "Åsså tok han liksom brødskiva, ikke sant, og løfta den
liksom opp, skjønner, og vifta liksom i lufta med den, ikke sant, og kjørte hele
driten rett inn i kjeften, skjønner, ikke sant…." Da er dette en effekt man
ønsker å oppnå, og det er noe helt annet. Men husk at hvis du skal irritere
leseren med vilje, så er det ikke du, forfatteren, som skal gjøre det,
men liksom skikkelsen, ikke sant, skjønner?
Spesielt
når det gjelder dialoger er det god hjelp å lese setningene høyt for seg selv —
fremføre dem.
7. NOEN ORD TIL
SLUTT
Det er
klart at det er mye, mye mer å si om å skrive fortellinger, men jeg tror dette
holder til å begynne med. Høres det slitsomt ut? Jeg har jobbet en del med
ungdom som vil skrive, og mange tror at det skal være lettere. De tror at det
bare er å få en god idé, og så sette den ned på papiret, men sånn er det ikke.
Det er hardt arbeid, det er ofte et slit, noen ganger er det til og med helt
forjævlig å være forfatter. Noe annet kan jeg ikke si uten å juge.
Men det
jeg kan si, er dette: Jeg er glad i mange ting her i livet — en god sigar,
spill og sport, stillheten i skogen, for bare å nevne noen av de tingene jeg
liker, og som begynner på "s" (og det er flere ting som begynner på "s" som jeg
ikke vil nevne her). Men når det virkelig svinger, etter alt slitet, når jeg
virkelig får til en god setning eller et godt avsnitt eller en hel, god
fortelling, da er det ingen større tilfredsstillelse enn å skrive.
Lykke
til!