|
Størst av alt
er den første nye romanen jeg gir ut på fire år - og den største romanen jeg har
skrevet. Ikke bare i sidetall, men også i omfang; i lerretets størrelse, i det
at det er et helt menneskeliv jeg forsøker å skildre.
Det er en kjærlighetsroman, en bok som tar for seg
kjærlighetens forskjellige former og avskygninger: Foreldrekjærlighet,
nestekjærlighet, kjærligheten til de svakere i samfunnet, og selvfølgelig den
store kjærligheten mellom en mann og en kvinne. Men den handler også om tapt
kjærlighet, mislykket kjærlighet, vond kjærlighet.
Den har tre deler: Første og tredje foregår i nåtid, hvor
hovedpersonen, Bernard Land, har trukket seg tilbake (eller kanskje jeg skulle
si stukket seg tilbake, eller flyktet?) til Andalucía for å anlegge sin
egen golfbane. Så dukker Consuela Guerrero, en kvinne som arbeider med barn med
psykiske utviklingshemninger, opp og begynner å lage bølger i livet hans, og
Bernard støter på problemer med golfbaneutbyggingen. Og - for å hoppe over
temmelig mye - Bernard står overfor et valg, og klarer ikke ta det, og ting
begynner å ramle sammen rundt ham.
Hvilket, på et vis, fører til del 2 av romanen, som handler
om den fortiden Bernard helst vil holde skjult for Consuela, og selv glemme. Om
den skal jeg ikke si så mye mer enn at det ikke er en vakker fortid, og at
Djevelen spiller en rolle i den.
Boka handler om andre ting enn kjærlighet, også. Om
fascinasjonen for gambling og Las Vegas, om prisen på suksess, om forskjellige
måter å tro på Gud på, om golfbaners estetikk, om Paulus (ja, den Paulus)
og om gleden ved popmusikk, spesifikt glamrock.
Den har tatt lang tid å skrive. De første kimene til den - de
første brokkene av notater - er mer enn tolv år gamle. Det er en roman jeg har
samlet stoff til hele livet, på et vis, men som jeg begynte å se omrisset av for
syv-åtte år siden. Bernard, og hans forhold til sin egen Djevel, har jeg levd
med i mange år nå, og Consuela har vært i hodet mitt i fire-fem. Og
Paulus-stoffet har jeg puslet med i mange år, i likhet med mye av det andre. Men
det var først for to-tre år siden, da jeg så for meg noen av de viktigste
mellommenneskelige relasjonene i boka, og deretter, da koblingen mellom en
arkeologisk utgraving og en golfbaneutbygging kom til meg, at det virkelig
løsnet.
Det er en bok jeg er stolt av. Den har kostet mye slit og mye
tennerskjæring, men jeg er oppriktig stolt av den, og glad i folkene i den –
selv stakkars, ulykkelige Bernard. Å utgi den føles nesten som å debutere på
nytt, den er en så stor milepæl i forfatterskapet mitt.
|
Foto: Jo Michael |