utdrag
fra "Størst av alt", 2004:
Del 2,
Kap 1
Faren hans snakket med
hvalene, men ikke med alle. På våren kunne de få besøk av nebbhval og om
sommeren en hvithval, og hele året gjennom var spekkhoggerne der. Noen ganger
trakk en spermhval inn mot kysten utenfor Skramstad, lett gjenkjennelig på den
skrå, fremadstrebende blåstsøylen, og faren kunne alltid si om det var en
yngling som var kommet nordover for å samle krefter til å skaffe seg et harem,
eller en olding som forlengst hadde gitt opp, og nå bare drev gjennom havene til
livet ebbet ut. Faren visste nesten alt om hvaler.
Da Bernard var liten ble han gjerne med ut på
odden, der de sto og så gjennom kikkerten, på jakt etter finner og rygger og
blåst, og kanskje en lyd, en strofe av sang hvis de var heldige. Noen ganger,
når det var stille på havet, fikk han til og med være med ut i båten. Men ikke
på høsten, ikke etter at det begynte å blåse opp, som det alltid gjorde i
slutten av september eller begynnelsen av oktober.
De lange vindene startet ute på havet, på
bankene et sted, hvor sjøen var svart og glatt og dyp. Der tok de tak i vannet
og begynte å løfte det, som man kan løfte kanten av et enormt teppe, og så bar
de sjøen inn mot land med tunge, seige kast, og bølgene skummet innover odden og
strendene og freste noen ganger høyt opp i lyngen og gresset. Der slapp vinden
tak i havet og fortsatte alene innover land, hvor den bøyde trærne og rev
bladene av dem og tok tak i hjørnene på huset og rusket i dem, og liksom slepte
seg over vindusrutene.
En sjelden gang fulgte hvalene med de lange
vindene og kom inn mot land, de også. Det var som regel grindhval og vågehval på
vei mot varmere farvann eller noe annet bare de selv kjente til, men en sjelden
gang, ikke engang hvert år, kunne en knølhval eller en blåhval legge kursen inn
mot grunnene og fastlandet. Det var dem faren ventet på, de var yndlingene hans,
den store kjærligheten; og når de kom begynte faren å forandre seg.
Han satt ikke lenger inne på det lille
kontoret når Bernard kom hjem fra skolen, i det støvete halvmørket, med ordbøker
og oppslagsverker i høye bunker omkring seg, dypt neddykket i oversettelsen av
en bok som kom med posten omtrent hver tredje eller fjerde måned. Han satt ikke
engang i stua eller på kjøkkenet, med middagen klar. Han dro ned til sjøen og
sto der, eller la ut med båten, hvor han snakket med hvalene, og la bare igjen
en kort beskjed til Bernard om at han måtte spise noen brødskiver før han gikk
på fotballtrening eller til pianotime, og så ville det bli middag på kvelden,
når faren kom hjem, men det skjedde ikke alltid. Noen ganger kom han ikke
tilbake før lenge etter at Bernard hadde sovnet; det kunne gå flere dager på rad
da Bernard ikke traff ham, og Bernard måtte holde huset i orden, for når
forandringen begynte sluttet faren å bekymre seg for hva som var i kjøleskapet
og spiskammerset, eller om det lå brødsmuler på oppskjærsfjøla eller et tykt lag
støv på salongbordet i stua. Bare innimellom var det som han våknet til litt; da
kunne Bernard finne en lang handleliste teipet til inngangsdøra når han kom
hjem, og han måtte gjøre vendereis og dra tilbake til landhandelen, som lå nede
på brygga.
En eneste gang i alle de årene hørte Bernard
en blåhval synge. Det var en tåket septemberkveld, en av disse rare kveldene som
fulgte etter en melkehvit, ugjennomtrengelig dag da lyset aldri kom gjennom
skodden, og mørket aldri la seg, men hvitt gikk over i grått og ingen ting hadde
farve.
De satt lenge på steinblokker på stranden og
var stille. Bernard laget mønstre i sanden med en kjepp mens han lyttet til
tåkeluren på neset langt der ute, og så hvordan lyskjeglen fra fyrlykten ble
slukt av tåken, mens faren bare satt helt stille og lyttet og lyttet. Og så kom
lyden. Den var ikke fra Jorden; den lød kunstig, på et vis, som om den kom fra
verdensrommet; hjelpeløse signaler fra en satellitt på villspor, eller koder fra
en ukjent sivilisasjon fra et annet solsystem, en annen galakse, som forsøkte å
ta kontakt.
Faren reiste seg og gikk helt ut til
vannkanten, med Bernard et par skritt bak, og så skjedde det: Han svarte
blåhvalen. Han krøket seg sammen, og så skjedde det noe i strupen hans, og han
begynte å utstøte klikkelyder, og plutselig brøt han ut i hvalsang. Han fikk
hvalspråkets gave. Bernard begynte å gråte, men faren enset det ikke, han
fortsatte bare å synge mens Bernard rygget tilbake fra vannkanten og satte seg
på en stein og gråt stille med boblejakken trukket godt sammen rundt seg. Og med
ett svarte blåhvalen, i hvert fall lød det slik; den utstøtte en lang, ulende
lyd; det lød som en klage, en sørgelig sang av det slaget Bernard bare hadde
hørt i kirken, men med helt andre lyder. Og faren svarte hvalen, og hvalen sang
litt til, og Bernard gråt en stund, han visste ikke hvor lenge, men han gråt til
han forsto at det ikke var noen vits i, at han ikke ville få trøst denne
kvelden, fordi det ikke var faren hans som sto der nede i sanden, det var ikke
engang et menneske, men en slags hvalmann, kanskje den eneste forbindelsen denne
hvalen hadde på landjorden.
Det var den siste gangen Bernard ble med faren
på hvaljakt, og deretter, når faren snakket om hvaler, klarte han ikke helt å
høre etter, og faren merket det og lot være.