utdrag fra "Syndenes forlatelse", 1991:
1.
Regnet
vasket over vinduet og hamret mot brolegningen, så hardt at Mike kunne se dråpene
sprute opp igjen. En kvinne i grønn kåpe gikk forbi vinduet med hodet og
skuldrene skjult av en stor, mørkeblå paraply med EF-stjernene trykket gull
langs kanten. Hun sakket litt på skrittene, dreide litt på seg og kikket inn i
puben, men så gikk hun videre, like hurtig som før. En alminnelig mandag kveld
i midten av januar, på en alminnelig, ganske liten pub i utkanten av sentrum,
og Mike visste det og ventet ikke noe større innrykk av gjester på noe
tidspunkt av kvelden. De hadde hatt den vanlige bølgen av gjester ved
middagstider; folk som spiste en hurtig tilberedt middag før de brøt opp og
gikk andre steder, tilbake til kontorene eller hjem. Ved halv seks-tiden var det
stille igjen.
En gammel, mørklakkert Toyota gled langsomt forbi ute i gaten; i regnet virket
den førerløs og spøkelsesaktig. Mike bøyde seg ned og knyttet den venstre
skolissen, som hadde gått opp.
Han kikket på sitt eget speilbilde i glassruten. Lyset kom for det meste fra
venstre, og etterlot den høyre halvdelen av kroppen og ansiktet i et dunkelt
halvmørke; reduserte ham ti1 en speilglassapparisjon, et januarmandagsspøkelse
i regn, uutgrunnelig og flyktig som en tilfeldig røykring. Han skimtet en mann
i litt ubestemmelig alder, et sted mellom tredve og førti; en middels høy og
slank mann med diskré særpreg, av det slaget som man måtte se på to-tre
ganger for å forstå at det var noe ved. Speilbildet lot bare de groveste
trekkene i skikkelsen komme frem; den firkantede hodefasongen som han likte og
understreket ved å klippe det tykke, nesten svarte håret kort; kraftige, rette
øyenbryn; øynene som var redusert til mørke skygger i vindusspeilet.
Arild kremtet bak ham, og han snudde seg og smilte. Arild sa: «Du virker
ettertenksom.»
«Jeg bare står her.»
«Noe i veien? Du har vært stille i det siste.»
«Neida. Jeg bare tenker på ... » Han stoppet og så ut vinduet igjen.
«På hva da?»
«At det kunne være noe mer. .»
Arild kom helt opp ved siden av ham, lente seg mot veggen og så ut av vinduet,
samme vei som Mike. «Hva med å jobbe mer her?» Han la hurtig til: «Det hadde
vært noe å gjøre. .»
«Ja. Nei. Det er ikke det jeg er ute etter.» Igjen manglet han ordene.
Arild dunket ham vennlig i ryggen. «Ikke hare er du en rik... .»
«Velstående.»
«OK - velstående drittsekk. Du er lat også.»
Mike snudde seg og så på Arild, om han virkelig mente det, men gliset avslørte
spøken. «Det er ikke sant,.»- sa han likevel. «Jeg er hare ikke i funksjon.
Jeg skal si deg, jeg føler meg noen ganger som et kjempebatteri som bare venter
på å bli koblet til en ... » Han stoppet og lette etter den rette metaforen,
men fant den ikke. «En motor,» avsluttet han tamt.
«Virkelig?» Arild hevet øyenbrynene sarkastisk; han hadde buskete, svarte øyenbryn
som gikk sammen over nesen, det fikk ham til å virke diabolsk når han gikk inn
for det.
«Jeg mener det. Det må være noe for meg der ute. Noe å gjøre, noe å
engasjere meg i, jeg finner bare ikke ut hva det er.»