utdrag fra "Tilfeldig utvalg", 1996:
Tirsdag 15. august 1995 (første
kapitel)
Hendene
mine dirrer. Jeg er tatt til nåde igjen. På den andre siden av telefonlinjen
befinner Harald Foss seg. Han er inspektør nå, og leder for volds- og
vinningsseksjonen; det har jeg hørt av andre, selv har vi ikke hatt kontakt de
siste par årene.
«Jeg hører,»
sier jeg mens jeg fomler frem en sigarett og får fyr på den. Skjermspareren på
PC'en slår seg på - Windows´ stjerneregn - og det blir brått og underlig mørkt
i stuen, nå når dataskjermen ikke lenger lyser. Klokken er elleve på kvelden,
jeg har jobbet hele dagen uten å merke at lyset svant.
Harald haler
inn pust, det lyder som et gisp, så snakker han fort: «Det haster noe jævlig.
Jeg vet ingenting om hva som skjer videre. Jeg kan ikke love deg noe som helst.
Men jeg trenger din hjelp.»
«Hvor er
det?»
«Vibes gate
8.»
«Jeg er på
vei.»
«Og Tom -
det haster!»
«Okey-doke.»
Hendene mine
dirrer fortsatt, og enda sterkere, idet jeg legger telefonrøret forsiktig på.
Jeg tenner lampen på skrivebordet, bøyer meg over skrivebordet og klikker meg
ut i DOS, så skrur jeg PC'en av. Jeg er nødt til å stå helt stille et
minutt eller så, for å gjenvinne fatningen, så stumper jeg sigaretten i
askebegeret, og samler sammen lommebok og bilnøkler og alt det andre jeg skal
ha med meg ut. Jeg går ut på badet for å vaske ansiktet og pusse tennene, og
deretter tar jeg på meg en ren skjorte og et par jeans som ikke er fullt så
utvaskede som de jeg har hatt på, og i hvert fall ikke har alle kaffeflekkene på
lårene (jeg vet ikke hvorfor jeg hele tiden søler kaffe på meg selv mens jeg
skriver, men det gjør jeg), og så sitter jeg i BMW´en, på vei til den
adressen Harald oppga, det er ikke langt unna, bare et stykke gjennom den
stilleste delen av Oslos sentrale vestkant.
Det er en
varm senkveld på sensommeren, og folk slentrer omkring i gatene, fortsatt kledt
i shorts og kortermede skjorter. Fellesferien er over, men de gir ikke opp, de
er på vei til Aker Brygge og fortausrestauranter over hele byen, fast bestemt på
å melke de siste timer og minutter ut av enda en fantastisk, varm sommerkveld -
og til helvete med at det er en arbeidsdag i morgen!
Men jeg er på
vei mot arbeidet, mens jeg forsøker å tømme hodet mitt for alle
utenforliggende og i øyeblikket overflødige tanker innen jeg kommer frem. Og så
er jeg der, men ikke ved adressen. Jeg er fremme ved krysset Bogstadveien-Vibes
gate, og det er sperret. To bommer med «innkjøring forbudt»-skilter sperrer
all innkjørsel, og et stykke opp i gaten ser jeg et par arbeidsbiler stå
og brumme med blinkende gule lys. Med ett er jeg nervøs, redd for at dette er
en grov og sadistisk spøk, en practical joke klekket ut av noen av mine gamle
ranglevenner i etaten en lørdagskveld på fylla, iverksatt uten viten om mine
egentlige følelser for det å kunne vende tilbake til tjenesten.
En mann,
kledt i kjeledress fra veivesenet, kommer bort til bilen min, som står med
fronten klint inntil bommene. Jeg ruller ned vinduet.
«Det er
stengt her,» sier han, med vennlig og sivilt tonefall.
«Jeg er
tilkalt.»
«Navn?»
Tonefallet hans er ikke lenger sivilt, det er nøytralt forretningsmessig.
«Tom
Sundbye.»
«Førerkort?»
Jeg har hatt
det i jakkelommen, rede. Han gransker det kort, men profesjonelt, nikker, og
sier: «Parkér bak arbeidsbilene.»
Hva i
innerste helvete er det som foregår?
Harald Foss
venter ute på fortauet, under et utspring, halvt i skjul, iført mørk dress
med det utpregede tysk-elegante preget - løst snitt, men smalt, i motsetning
til det brede italienske - som bare Boss lager. En elegant jævel, han har ikke
forandret seg, åpenbart. Men gal er han, som kan gå med slipset pent knyttet på
en slik kveld.
«Men, svarte
faen,» sier han og stirrer mot hodet mitt mens han tar meg i hånden og klemmer
til.
«Jeg har
latt det vokse,» sier jeg, helt unødvendig. Håret har blitt langt og tykt og
jeg har ikke gjort noe særlig for å style det, så jeg ser ut som en spaner i
narkotikaavsnittet nå. Og Harald ser på meg som om han ikke trodde jeg var
istand til - eller våget - å gro så mye hår i min alder.
«Hva er det
som foregår?» sier jeg.
Han rister på
hodet med en litt irritert bevegelse. «Hør her,» sier han lavt, med denne
varme, dype, intime stemmen som får meg til å huske hvor hyggelig vi pleide å
ha det sammen en gang. «Vi har det jævlig travelt. Rettsmedisinsk står og
tripper for å få inn liket.»
«Liket? Er
det her ennå?»
«Skjønner
du ikke? Vi bryter alle regler i denne saken. Kom igjen nå.»